Oppdagelsen (År 990 - 1030)

I år 1000 seilte Leiv Eriksson ut fra Grønland. Han satte kursen mot vest, mot Vinland (New Foundland).
    Før Leiv dro til Vinland, hadde han vært i Norge, hvor han var hirdmann hos Olav Tryggvason. Det var også en annen mann i kongens hird, som het Hallgrim Harde. Hallgrim var en oppfarende og temperamentsfull mann, og var lite likt av de fleste. Av en eller annen grunn hadde Hallgrim for det for seg at Leiv hadde spredt ondsinnede rykter om ham. Om dette stemte eller ikke vites ikke, men Hallgrim gjorde iallfall flere forsøk på å komme Leiv til livs. Belemret med psykiske lidelser og en merkelig hang til å falle i staver i de mest utrolige øyeblikk, lykkes han faktisk så dårlig at Leiv knapt la merke til hans attentatforsøk.
    Da Leiv la ut for å returnere til Grønland, fulgte Hallgrim etter. Han fikk overtalt en skipseier av tvilsomt rykte til å besørge skip, og han fikk mannskap under løfte om rikdom når de overfalt Leiv. Han var faktisk så oppslukt av sitt hat mot Leiv at han ikke brydde seg om hva som ville skje nå skipseier og mannskap fant ut at Leiv var tilnærmet blakk.

I tre dager hadde de godt vær og god medbør, men fjerde dagen blåste det opp til storm. Hallgrim mistet Leiv av syne, og kom ut av kurs. Han var ingen sjømann, og mannskapet var heller ikke noen kløppere. Bare skipseieren hadde peiling på navigering, men han falt over bord da stormen var som verst. Han hadde røket uklar med Hallgrim, og det var tvil om han hadde falt, eller var blitt hjulpet over rekka.
    Stormen tok dem langt ut av kurs, og da den endelig la seg, etter nesten tre dager, visste ingen av dem hvor de var. Vinden sto fra sør, og de fulgte den et par dager. Så skjedde det, tidlig om morgenen. Hallgrim var den eneste som var våken, og han skuet ivrig mot nord, for om han kunne se land. Han så ikke land, men en veldig søyle av vann som steg høyt opp mot himmelen. Fra roten av søylen steg det et mørke, som bredte seg ettersom det steg. Plutselig ble han slått bakover av et fryktelig brak. Små, glødende steiner begynte å hagle ned i vannet rundt, og noen traff skipet. Det begynte å regne også, selv om det ikke var skyer på himmelen. Det var vannet fra søylen, som nå kom ned igjen.
    Voldsomme skyer av røyk og damp erstattet vannsøylen, og med ett ble mengder av rødglødende masse slengt opp, og plasket ned i vannet framfor dem. Så kom en veldig flodbølge, og de ble nesten kastet rundt.
    Mannskapene var nå lys våkne, og var alle vitner til de voldsomme hendelsene. Hele dagen holdt det på, og da mørket la seg, så de et voldsomt, rødt skinn der framme. Nye flodbølger kom nå og da over dem, men ingen var så store som den første.
    Ved daggry var det hele over. Havbunnen hadde reist seg, og lå som en øy foran dem. Store, askedekte fjell hevet seg opp fra resten, og det strømmet ennå lava ned langs sidene, og ut i havet. Lavaen fikk havet til å dampe, og en tett tåke var i ferd med å legge seg rundt den nye øya.

Hittil hadde spenningen og nysgjerrigheten holdt Hallgrim og mannskapet hans trollbunnet, men nå fikk frykten overhånd, og de bestemte seg for å flykte fra dette stedet. De satte kursen østover, i håp om å treffe på norskekysten.
    Det ble en hard og strabasiøs tur, for uten skipseieren til å navigere, og med et skrekkslagent og kranglevorent mannskap, var det alt annet enn problemfritt. En mann falt over bord en kveld, og de kunne ikke finne ham igjen. Da de etter tre dager igjen ble overrasket av en storm, mistet de 2 til.
    De kom omsider tilbake til Norge, nesten døde av sult og utmattelse. Folk trodde deres beretninger om den underlige øya var feberfantasier eller regelrette skrøner.

Hallgrim forsøkte flere ganger å få i stand en ekspedisjon for å finne tilbake til øya, men han var uten penger og uten troverdighet. Hatet mot Leiv var glemt under den strabasiøse turen, og han sluttet seg omsider til kongens hird igjen. Over 30 år senere døde han, i slaget ved Stiklestad. Han etterlot seg en sønn han hadde fått på sine eldre dager. Hans navn var Harald, etter kongen Hallgrim hadde kjempet med.