Gjenoppdagelsen (År 1046 - 1047)

I motsetning til sin far, var Harald avbalansert og måtelig. Han var også velsignet med et mot og en kløkt hans frender misunte ham. Fascinert av fortellinger om oppdagelser og store bragder, la han i 1046 ut fra Norge, for å seile rundt Grønland. Det ble sagt at dette var umulig, for isen lå for tett så langt mot nord. Men våren dette året la Harald ut, overbevist om at det ville la seg gjøre.
    Som sin far, kom også Harald ut for en fryktelig storm, men Harald var både sjøvant og hadde god kontroll over sitt mannskap. Like fullt kom de et godt stykke ut av kurs. Harald kom da i tanker på hans fars fabel om den mystiske øya, og om det var mjøden, som han var meget glad i, eller en forrykkelse, så bestemte han seg for å oppgi Grønland, og heller lete etter farens øy.
    Mannskapet var ikke særlig begeistret for denne endringen i planen, men de lot seg omsider overtale. Ingen av dem var spesielt lystne på kulden som ventet i nord, og flere av dem var også overbevist om at de ikke ville klare å finne en vei rundt Grønland.
    I seks uker var de på leting, mens de seilte fra nord til sør, øst til vest, og var i ferd med å gi opp, da Harald en kveld fikk øye på en tåkebank som så ut til å stige opp fra havet. Vinden blåste tåken mot nord, men tåkebanken flyttet seg ikke. Tåkedotter fløy nordover, og løste seg opp, mens ny tåke hele tiden steg opp fra havet.
    De satte kursen mot denne tåkebanken, og ved daggry nådde de fram. Tåken kom ikke fra havet, men fra fjell. Fra porøst, svart fjell kom den veltende opp. Fra avstand var det umulig å se hva tåken skjulte, men kloss ved, kunne de skimte land inni tåken, og det var da Harald skjønte at faren hadde hatt rett.
    De seilte rundt tåkebanken, for å finne et sted å legge til. Men ikke alt fjellet var synlig over havflaten. Ved middagstid gikk de på grunn, og kvasse steiner rev opp et stort hull i båten. De ble stående på et rev, temmelig langt fra land. Bølgene slo mot båten, og truet med å trekke båten av revet, og ned i dypet.
    De fant ut at det gikk en grunne helt inn til land, og før båten deres sank, fikk de berget mesteparten av lasten.

Tåken lå ikke så tett inne på land, og til tider var det så klart at de kunne se fjellformasjoner flere kilometer borte. De tilbrakte natten ikke langt fra der de var gått i land. (Området de gikk i land ble senere kalt Herdegrunn.)
    Som om øya var klar over at den omsider var blitt oppdaget, var tåken nesten borte dagen etter. I over 40 år hadde den skjult øya for menneskeøyne, men nå oppga den sitt slør. I dagene som kom, ble dampen som veltet opp fra grunnen redusert til nesten ingenting. Bare en uke etter, var det like klart på øya som noe annet sted.
    Men for øyeblikket var Harald og hans menn lettet over at tåken ikke var fullt så tett som dagen før. Men de gjorde tre skremmende oppdagelser: Det fantes ikke noe vilt, det var ikke en fisk å se eller få på kroken i det sure vannet som omga øya, og det var ikke et eneste tre noe sted. Den eneste maten de hadde, var den de hadde hatt med seg på skipet, og det eneste de kunne brenne, var tømmer de med mye slit klarte å hente opp fra det sunkne skipet deres. De var fanget på en øy uten mat, uten tømmer til å bygge hus eller brenne, og uten håp om å bli berget de nærmeste månedene, ja kanskje årene.
    Mens håpet ennå var forholdsvis høyt, bestemte Harald at de skulle undersøke øya fra ende til annen, i håp om å finne noe de kunne leve på. Og i dagene som fulgte, vandret de på kryss og tvers over hele øya, bare for å finne at det eneste som vokste der var masser av tynt gress, og en og annen blomstertue. De så at mye av landet var meget fruktbart, for store områder av øya var havbunn som var blitt hevet opp, men det var ikke andre vekster enn gress til å utnytte dem. Selv hadde de ikke hatt med seg frø eller planter av noe slag.
    Da de hadde krysset over øyas lengde og bredde flere ganger, slo de seg omsider ned i en hule i fjellet øst på øya. (Herdehula) Det var ingen mangel på huler og grotter, men dette var den største, og ga dem meget god ly for alle vindene.
    Hulegangene strakte seg dypt inn i fjellet, men i mangel på brenne, og dermed lys, kunne de ikke utforske dem. Dessuten var mannskapene nokså overtroiske, og fryktet at død og fordervelse ventet dem i dypet. Harald så for øvrig ingen grunn til å undersøke dem, da det ikke var noe håp om å finne noe å spise der nede.
    Noen kilometer mot nord lå et stort vann, og det var dette som skulle vise seg å bli redningen deres. En sen kveld, da de nesten ikke hadde mat igjen, oppdaget en av Haralds menn en underlig fisk som kom opp fra vannet, og kravlet i søla på land. Fiskene var lette å fange, og selv om smaken ikke var den beste, var det en velsignet gave.

De merket seg etter en tid noe meget underlig. Østsiden av øya, og spesielt den store dalen i sørøst, var merkbart kjøligere og råere enn vestsiden. Dette undret dem, og har undret folk på øya i mange år siden. Først i moderne tid ble det kjent at det var en kombinasjon av golfstrømmen og vulkansk aktivitet som var årsaken. Havstrømmen presser vann inn i vulkanske gryter i øyas vestre del, noe som fører til at mye het damp siver opp fra grunnen. Nær overflaten kondenserer dampen, og avgir varme til terrenget. Men i øst, og spesielt i Isdalen, later det til at varme fraktes bort, og den delen av øya blir således noe kaldere enn om grunnen hadde vært inaktiv. Dette er et fenomen som ikke er kjent noe annet sted i verden. Kontrasten mellom øst og vest er stor, og spesielt i området nær kildene lengst i sørvest, kan temperaturen være opptil 20 grader høyere enn i Isdalen.

Måneder gikk, og Harald og mennene ble vitner til noe fantastisk. Det var blitt midtsommer, og mengden innsekter hadde økt jevnt og trutt. Og snart kom det fugler. Måker, terner, vadefugler, andefugler, og mange flere. Spesielt ender ble et kjærkomment tillegg i kosten.
    Harald merket seg at mengden bier som fløy over slettene, og landet på de nå mangfoldige blomstertuene, økte dramatisk. Hvor biene holdt til, kunne han imidlertid ikke finne ut av. Honning var en verdsatt vare, men uansett hvor mye de lette, kunne de ikke finne bienes bol. Til slutt konkluderte Harald med at biene holdt til inne i fjellet, for ofte så han bier komme flyvende ut fra sprekker, nær det som senere skulle bli kalt Askevann.

De levde rimelig godt hele sommeren, men da høsten kom, ble det klart for dem at de ikke ville klare å overleve vinteren. De hadde ly, og de hadde mat, men ingen varme. Harald visste at så snart frosten satte inn, var det slutten for dem.
    I midten av oktober ble de berget. Et islandsk skip fant øya deres, og tok dem med seg til Norge.

Våren etter dro Harald tilbake, nå med mange skip, frø og planter, og husdyr. Og ikke minst: de brakte med seg en mengde tømmer, både til husbygging og til brensel.
    Harald og hans frender bygget seg en gård i en dal de kalte Bikkjedalen. De kalte den så fordi hundene deres oppførte seg så merkelig der. (Det er siden antatt at hundene reagerte på vulkanske gasser som kom sivende opp fra grunnen. Gassene stoppet opp en gang i løpet av de neste 50 årene. )