Tidlig maktspill (År 1047 - 1055)

Harald Harde Hallgrimson, eller Harald Herde som han ble kalt, og folkene hans så på øya som sitt land, i og med at de hadde oppdaget den, og var de første som bosatte seg der. Harald hadde alt året før funnet ut at øya var svært fruktbar, og jordsmonnet frambrakte overmåte store avlinger.
    Harald kalte øya for Mjødland til å begynne med, for han var meget glad i denne drikken, og nå hadde han alle ingrediensene som skulle til. Etter Haralds død ble øya kalt Herdeland. Noen kalte den også Herdelandsøy, eller Haraldsøy.

Som sagt, var øya meget fruktbar og attraktiv. Da Eirik Raude ville ha folk til å flytte til Grønland, brukte han første gangen navnet "Grønland". Dette var for å gjøre forestillingen om landet mer attraktivt. Nå var området der Eirik hadde slått seg ned både grønt og fruktbart, men vinteren var lang og hard, og som alle i dag vet, er mesteparten av Grønnland dekket av evig is og snø.
    Harald trengte ikke noen slik gimmick, for øya hans var sjelden dekket av snø, selv midtvinters. (Med unntak av Isdalen, som ofte lå snødekt lenge etter at resten av øya var bar.) Ryktet om denne fruktbare og vakre øya spredte seg fort, og bare året etter at Harald hadde vendt tilbake, strømmet det til med nye innflyttere.
    Men snart ble det strid mellom landene hvor innflytterne kom fra, om hvem som skulle eie øya. I en periode var faktisk hele 5 land involvert i striden. Norskekongen gjorde krav på øya, i kraft av at Harald var norsk. Islendingene gjorde krav på øya, fordi den lå nærmest Island. Danmark gjorde krav på øya, fordi de var sterkere enn både nordmennene og islendingene. Og Storbritannia og Frankrike gjorde også krav på øya en periode.
    Men Harald og hans folk ville slett ikke tilhøre noe annet land. Høsten 1050 kronet en stor del av øyas innbyggere Harald som konge. Dette gikk ikke upåaktet hen, og tidlig på våren året etter, ble øya angrepet av norske skip. Mjødlendingene var kanskje ikke alle like oppsatt på at Mjødland skulle være et eget kongedømme, men i løpet av disse første årene hadde de aller fleste fått en stor respekt for Harald. Da de nå ble angrepet, væpnet de seg, og slo tilbake angriperne.
    Det ble ikke gjort flere forsøk på væpnet angrep på øya i denne første perioden. Det betydde ikke at øyboerne levde i fred og fordragelighet. Det kom stadig nye innflyttere, og ikke alle hadde bare godt i sinne.