Borgerkrigen (År 1810 - 1850)

Det hele begynte faktisk så tidlig som i 1810, da napoleonskrigen raste. Engelske krigsskip senket store deler av handelsflåten, noe som rammet gruvesamfunnene i Isdalen sterkest. Kong Dagvard Bassel fikk bygget 3 kanonbåter, som skulle beskytte handelsskipene, men Isdølene klaget stadig over at kanonbåtene ble viet skipene som gikk ut fra eller skulle inn til havnene i vest.
    Alt før dette var det en mer eller mindre uskyldig konflikt mellom øst og vest på Herdeland, og spesielt var Isdalen blitt sett ned på av fornemme rikfolk fra Bikkjedal og Kildestad. Men det var først nå at den virkelige konflikten startet.
    Da Bromel Bassel ble konge etter sin far i 1827, tilspisset konflikten seg. Bromel hørte til blant de som hadde regelrett forakt for alle som bodde øst for Herdevann, og spesielt de fra Isdalen. Dette til tross for at Isdalens gruver på den tiden sto for nesten 70 % av Herdelands eksport, og således ga landet overskudd på handelsbalansen. Men gruvearbeidere ble sett på som simple og primitive folk, uten skikk og dannelse.
    I 1839 ble konflikten ytterligere forverret, da vinteren ble ekstremt kald. Hardest rammet var Isdalen, og flere dusin mennesker frøs i hjel. Det ble sendt bud til Bikkjedal med bønn om hjelp, men kong Bromel satte seg imot. Han hadde kranglet med lensmannen i Frostmark, og var blitt så fornærmet at han nektet enhver å ta seg inn til Isdalen med noen som helst form for hjelp. Selv sendebudet ble arrestert, og satt i fengsel hele vinteren. Da nyheten om kongens handling ble kjent, kom det sterke anklager fra Haraldania og Ørenes, som i fellesskap lot et opprop mot kongen sendes ut til alle byene i Herdeland.
    Da våren kom, tok en gruppe gruvearbeidere fra Isdalen ut frustrarsjonen over kongens handling ved brenne fire gårder på Wayans og Kokfryssletta til grunnen. Mennene ble arrestert og hengt, men blant dem var også en mann som ikke hadde vært med på ugjerningen. Kongen hadde vært så sint at han dømte dem uten rettssak. Senere ble det bevist at den ene var uskyldig, men kongen bare lo av det.
    I årene som fulgte ble konflikten bare verre. Ingen fra Bikkjedal var velkomne sør-øst for Herdevann. Det var stadige angrep fra opprørte østlendinger, både på vestlige gårder og reisefølger, over hele øyriket.
    I 1843 ble fire fiskere fra Haraldania fengslet i Kildestad, etter at de hadde gjort litt for mye av en feiring en kveld. Hva som skjedde i fengselet vites ikke, men lensmannen ble drept, og fiskerne rømte. Dette førte til at Kildestad, som hadde vært langt mindre aggressive overfor østlendingene enn Bikkjedal, nå allierte seg fullt og helt med kongen. Året etter kom det også opprop fra Saltstad om at kongens holdning til østlendingene var berettiget.
    I 1847 ble det gjort massearrestasjoner i Haraldania. Det var gått rykter om dannelse av en hærstyrke, noe kongen slett ikke ville ha noe av. Ryktene var sanne, men bare 3 av lederne ble arrestert. Etter dette ble det holdt hemmelige øvelser i Eikeskogen og i Harmfjell, og stadig flere gikk inn i hæren.
    Så skjedde det i 1848 at noen bikkjedøler stoppet et brudefølge som var på vei fra Haraldania til Hetfrys. Dette ble for mye for østmennene i følget, og de angrep bikkjedølene, og det ble en blodig kamp på kniven. Bikkjedølene måtte flykte, og de dro til Bikkjedal. For å skjule sin skam over å ha tapt kampen, for østlendingene var adskillig færre i antall, ropte de ut om at østhæren hadde angrepet dem. Da ble kongen redd, og han ga hærføreren sin ordre om å dra til Haraldania for å få slutt på opprøret.
    Men mens hæren var i Haraldania, hadde sinte Bikkjedøler dannet en mobb, og de svidde av alle gårdene på Mjødland og Urgal. Østhæren, som hadde én avdeling i Eikeskogen og én i Harmfjell, ble sendt bud på. Men i stedet for å stoppe mobben, dro de vestover. Avdelingen fra Eikeskogen angrep gårdene på Bjørnsegn og Sag, mens avdelingen fra Harmfjell svidde av gårdene på Kokfryssletta.
    Nå var krigen i full gang. Kongen fikk høre om østhærens herjinger, og den grufulle ordren skulle ble gitt. Kongshæren skulle legge Haraldania i ruiner. Dette ble bare delvis gjort, da kongens hærfører ikke var spesielt glad i å ramme sivile. Mesteparten av trehusene i sentrum ble brent, men utover det, ble det gjort liten skade.
    Kongshæren var både bedre utrustet, bedre trenet og større i antall enn østhæren, men østhæren var adskillig mer mobil, og kunne ta seg fram igjennom skog og over fjell mye fortere. Det ble en katt- og mus-lek, der kongshæren jaget etter østhæren. Men samtidig var det store mobber fra både Bikkjedal og Kildestad, som angrep gårder og bygder i øst.
    I oktober ble Kildestad angrepet av østhæren. Byen var forholdsvis ubeskyttet, da militsen var oppe i Kildefjell, og kongshæren jaget en annen avdeling av østhæren nord for Askeskogen. Angrepet var kortvarig, men flere sentrale bygninger ble brent til grunnen, og byens vannforsyning ble forurenset av kadavere fra buskapen i egnen. Østhæren bant steiner til halvråtne skrotter av kyr og sauer, og senket dem i storbrønnen. Flere titalls mennesker døde av forgiftninger i ukene etter.
    I desember sto slaget om Isdalen. I en fatal feilvurdering, satte kongens hærfører tre avdelinger inn i et angrep over Moltefjell, uvitende om at hele østhæren var på marsj opp Snødal. Østhæren gjorde så stort innhogg i kongshæren at de nå var færre soldater totalt i kongshæren enn i østhæren.

Slaget på Herdevann

Så skjedde det i januar 1849 at østhæren marsjerte mot Bikkjedal for å innta byen og styrte kongen. De hadde slått leir på Mjødland, og ville ta over Herdevann så snart isen ble sterk nok. Overraskelsesmomentet var avgjørende, og avgjørelsen om å vente på at vannet skulle fryse til ble tatt da det var klart at det var umulig å komme usett forbi Herdevann over land. Men kongshæren fikk vite om østhærens planer, og da østhæren marsjerte ut på isen den 20. januar, ble de møtt midt utpå.
    Vinteren hadde vært mild det året, men den siste uken hadde vært kald, og natten til 20. var det sprengkaldt. Børser og kanoner var blitt sprø i kulden, og gikk i stykker etter få skudd. Det ble i all hovedsak en kamp med kniver og never.
    Kampen varte hele dagen, men utpå ettermiddagen ble det klart at østhæren var sterkere. Kongshæren ble trukket tilbake i hurtig tempo - ja noen hevder at de flyktet i vill panikk. Østhæren jaget etter dem, og nå var håpet om å ta Bikkjedal stort.
    Men alt før slaget på Herdevann, var det blitt sendt bud til Saltstad, som sendte forsterkninger. Og da østhæren kom inn til Pels, og var på vei ned mot Vismørk, ble de møtt av kongshæren igjen, nå forsterket med 100 mann fra Saltstad. Været i vest hadde vært mildere, og med overlegen våpenstyrke, rykket kongshæren fram. Østhæren ble nedkjempet ved Pels. De fleste overgav seg, og ble tatt til fange.
    Kongen torde ikke ha fangene i Bikkjedal, så han sendte dem sør og vestover, for å holde dem i Kildestad. Men på veien igjennom Askeskogen ble de overrasket av iltre menn fra Boble, og dermed klarte fangene å flykte.

Slaget om Kildestad

Ved krigens start i 1848 hadde kongshæren hatt 20 kanoner, mens østhæren hadde ingen. I mars 1849 hadde kongshæren 100 kanoner, mens østhæren hadde skaffet seg rundt 50. Begge parter hadde organisert seg igjen etter slaget på Herdevann, men krigen var nå gått inn i en ny fase. De voldsomme herjingene var det blitt slutt på. Nå satset begge sider på å vinne terreng - og å beholde det. Det var ikke lenger mulig for en gruppe soldater - eller en mobb - å trenge seg dypt inn i fiendeland, herje vilt, og så trekke seg ut igjen. Nå ble det kjempet innbitt for hver kilometer, og begge partene hadde nettverk av spioner og speidere, som holdt øye med hver meter av frontlinjene.
    Haraldania var til en viss grad blitt bygget opp igjen - idet mange hus og bygninger var gjort beboelige, men Ørenes var nå hovedsete for øst. Det ble gjort storhogst i Eikeskogen, for å skaffe tømmer til oppbyggingen av Haraldania, og dette ble også organisert fra Ørenes.
    Vest vant land i nord, og rykket fram mot Ørenes og Haraldania, mens øst vant fram i sør, og rykket fram mot Kildestad.
    Slaget om Kildestad foregikk utrolig nok ikke i Kildestad, men i Haraldania. Kongshæren inntok Ørenes og Haraldania, men fikk da vite at Kildestad hadde kapitulert for østhæren. Da gav de øst et ultimatum. Det gikk ut på at enten måtte øst trekke seg ut av Kildestad, ellers ville Haraldania igjen bli lagt i ruiner.
    Helst ville nok kongen ha angrepet østhæren og gjenerobret Kildestad, men østhæren bevoktet Takkensbru, og det var ikke mulig å komme forbi den veien med hæren. Å gå om Pointerpasset ville utelukket kanonene, noe som kongen ikke ønsket å ta sjansen på.
    Men øst lot seg ikke true, og sverget på å ødelegge Kildestad dersom kongen gjorde alvor av trusselen.
    Sitasjonen var fastslåst, og helt fram til 1. mai ble hærstyrkene stående. Men da klarte 200 mann fra kongshæren å ta seg over Kildefjell og overmanne østhærens avdeling ved Takkensbru. De østsoldatene som overlevde angrepet, flyktet vestover. Folk fra Pytton så mennene, og misforsto situasjonen. De trodde det var ødeleggelsen av Kildestad som var på gang. En kurer ble sendt opp Spyslukdalen, over Kildeheia, og til Haraldania, med bud om at Kildestad var i ferd med å bli ødelagt. Dette resulterte i at bombardementet begynte, og Haraldania ble igjen lagt i ruiner - denne gangen så totalt at bare fullstendig gjenoppbygging ville få byen på fote igjen.

Attentatet og krigens slutt

Nyheten om at Kildestad var i ferd med å bli ødelagt, fikk kongen i Bikkjedal til å miste besinnelsen. Han sendte ordre til hærføreren sin om å drepe samtlige av befolkningen øst for Herdevann. Dette kunne ikke hørføreren godta, og det ble uenighet mellom ham og kongen. Uenigheten var så sterk, at kongen forsøkte å få hærføreren henrettet. Men soldatene var lojale overfor hærføreren, og den 16. juli ble kongen myrdet i sin egen seng.
    Denne hendelsen åpnet veien for en gruppe nøytrale menn fra Hallgrimborg og Hetfrys, som hadde forholdt seg nøytrale under hele krigen. De fikk i stand en avtale om å avslutte krigen. En ny grunnlov ble tegnet. Det blir vedtatt at øya ikke lenger skal være et kongedømme, men skifte til republikk. Grunnloven ble underskrevet 24. august samme år. Lederen for gruppen av nøytrale, Argus Kilde fra Hallgrimborg, ble valgt til Herdelands første president. Han ble offisielt innsatt i embetet 12. februar, 1850.