Sagaer

1. Diamantnatten
2. Oppdal
3. Uhyret i Herdebukta
4. En liten Øy...

Diamantnatten

Sagnet sier at dersom man befinner seg på et bestemt sted på Heløy, på et bestemt tidspunkt, skal en kunne skue Heløys store juvel.
    I 1901 fant en jeger en gammel dagbok inne i en hule i Kildefjell. Dagboken viste seg å være ført av en av Birger Frismonds menn, for nesten 400 år siden. Birger Frismond hadde i 1503 ledet en ekspedisjon som skulle finne diamanten. Verken han eller noen av hans menn vendte noen sinne tilbake.
    Diamanten var først blitt sett i 1103 av en gjeter. Gjeteren var blitt til latter, for han kunne ikke finne tilbake til stedet der han hadde sett den. I 1303 ble diamanten igjen sett, denne gangen av to gutter. Heller ikke de var i stand til å finne tilbake til den, og ble derfor ikke trodd.
    I 1502 hadde Birger Frismond fattet interesse for det gamle sagnet, og han hadde brukt mye tid på å studere gamle skrifter, som dessverre er gått tapt siden. Han fant blant annet ut at både gjeteren og guttene hadde sett diamanten den 12. januar, med nøyaktig 200 års mellomrom. Nå var hulene i Kildefjell alle blitt utforsket både vel og grundig, uten at noen hadde sett snurten til diamanten, så han konkluderte med at ett eller annet naturlig fenomen fikk diamanten til å vise seg bare hvert 200. år.
    Birger bestemte seg for å finne diamanten den 12. januar, neste år, for han hadde funnet forholdsvis gode beskrivelser av stedet der guttene hadde sett den.
    På den tiden var Dugert Doggert konge på øya, og han hadde befalt at alt som ble funnet av edelstener og edle metaller, skulle tilfalle kongen. Birger utrustet derfor sin ekspedisjon i all hemmelighet, og om morgenen 8. januar, la han ut fra Kildestad sammen med 3 betrodde venner.
    På grunn av de store endringene i geologien etter vulkanutbruddet i 1348, skulle det vise seg å bli svært vanskelig å finne fram til det stedet guttene 200 år tidligere hadde sett diamanten. Birger hadde regnet med en og en halv dag på å finne stedet, og så skulle de resterende 2 og en halv dagene gå med til å utforske området. Grotten hvor Birger hadde planlagt å gå inn i, var blir stengt av et ras den vinteren, men fra Neddalsfolk fikk han høre at nye grotter var dukket opp lenger oppe i raset. De brukte derfor hele 3 dager på å utforske disse grottene, som stakk dypt, men som alle var stengt.
    Birger var i ferd med å gi opp, da en av hans menn kom over en liten, bortgjemt hule en kilometer borte fra raset. Denne hulen var meget gammel, og hadde tydeligvis overlevd vulkanutbruddet i 1348. Den var bortgjemt bak tykt buskas, nedi en steinrøys, og det var bare tilfeldig at den ble funnet. Trang som den var, måtte de gå fra mye av utstyret de hadde med.
    Det var morgenen den 12. januar de de gikk inn i hulen, og hele dagen brukte de på å utforske den. De første hundre meterne var den trang og kronglete, og de hadde store vansker med å ta seg fram. Men så utvidet den seg, og de ble klar over at de befant seg i en større lavagang. Da det nærmet seg kveld, ble de klar over at de hadde gått seg bort i labyrinten av ganger. Kartet Birger hadde med seg, stemte ikke med hulegangene, og de var ikke i stand til å finne veien verken fram eller tilbake.
    Her følger en beskrivelse av den påfølgende natten, slik den ble skildret i dagboken:

"Vi har vandret i disse gudløse gangene hele dagen nå. Ved middagsstid var vi klar over at retningen var tapt for oss, og vi ble gående i vanvare. Veien tilbake er ikke lenger kjent for oss, tapt i mengden av ganger og grotter. Nå er det snart midnatt, og vi har ikke funnet noe sted som svarer til beskrivelsene Birger har.
    Under andre omstendigheter hadde dette vært tidspunktet til å gi opp. Men vi vet ikke veien ut herfra. Birger har ennå håp, men jeg frykter vi bare vil finne vår død her inne. Vi har ikke proviant for mer enn et par dager til, og jeg er redd vi ikke vil finne veien ut innen da.
    Nå har vi slått leir for natten, skjønt bare vår tidssans sier oss at det er natt. Her inne er mørket fullkomment, bare brutt av våre fakler. Vi er i en smal gang, men jeg tror taket er meget høyt oppe. Vi kan ikke føle det, og det er et rungende ekko her inne, som ser ut til å danse mellom veggene oppover. Birger forsøkte å kaste en stein opp for å finne takets høyde, men han traff ikke annet enn Malinos' hode da den falt ned igjen."

"Mørket er blitt mer tyngende. Jeg har måttet tenne fakkelen igjen, men jeg føler at mørket truer med å kvele den når som helst. Jeg har så vidt lys nok til å se hva jeg skriver. Motløsheten har begynt å ta de andre også nå, og jeg kan se Birger tenne på kartet sitt. Det er et meget dårlig tegn. Briard, sistemann på laget ser forresten ut til å ha sovnet. Han har alltid hatt et godt sovehjerte. Malinos sitter for seg selv lengst borte fra meg. Jeg tror han har det verst av oss. (Han har tross alt også vondt i hodet...)
    Jeg kjenner meg også meget trett nå. Vi har hatt en lang dag, og vi har hvilt lite. Nå har fakkelen min dødd ut igjen. Jeg tror ikke jeg orker å tenne den. Dessuten er det lyst nok. Antakelig månen som har kommet opp. Den er visst full i dag, skjønt jeg trodde det bare var åtte dager siden den var ny..."

Etter dette følger en lang, ujevn strek over arket. På neste side fortsetter han:

"Lyset kommer fra diamanten. Minst femti meter over oss lyser den matt ned på oss, som en stor stjerne. Jeg har hørt at diamanter kan fange lyset, og siden gløde i mørket, men dette overgår alt hva jeg har forestilt meg. Vi er skjønt blitt enige om at det må være noe annet som skinner på diamanten, og som blir forsterket eller iallfall ledet videre av den.
    Jeg kan ikke forestille meg hvor stor den må være, når vi ser den så klart på denne avstanden. Det må være den største diamanten i verden, uten tvil.
    Birger og Briard forsøker nå å klatre opp til den, men jeg tror ikke de vil klare det. Veggene er bratte og glatte, og det er langt opp. Malinos er av samme oppfatning som jeg."

"Nå forsvant lyset fra diamanten. Det kan neppe ha gått mer enn en kvart time siden vi først så lyset, og nå er det borte. Det kom gradvis, men forsvant brått. Vi har måttet tenne faklene våre igjen, og nå later de til å brenne som de skal. Vi er meget forundret."

"Vi hører en svak rumling, langt borte fra. Det later til å komme fra gangen videre. Den heller nedover, og vi hadde planlagt å følge den i morgen tidlig. Rumlingen blir sterkere. Det begynner å drysse sand og småsteiner over oss fra taket. Jeg er urolig. Malinos' fakkel døde nettopp, iden en større mengde sand og grus falt på den. Vi må komme oss ut he..."

Dagboken slutter med dette. I 1900 ble hulegangen Birger og hans menn hadde tenkt å gå inn i åpnet av et nytt ras, og året etter fant en jeger dagboken, ikke langt fra inngangen. I årene som fulgte var det mange som forsøkte å finne igjen stedet hvor Birger og hans menn så diamanten, men ingen lykkes. Ingen kunne finne igjen den trange gangen med det høye taket.
    I 1903 ble det utrustet en større ekspedisjon i regi av det nyåpnede universitet i Bikkjedalen. 8. januar gikk de inn i hulen der dagboken var blitt funnet. 10 dager senere ble en av mennene funnet vandrende i ørska ned Kildefjellstien. Han var svært forkommen, og led av total hukommelsessvikt. Alt han kunne si, var: "Diamanten skinner, diamanten skinner." Dette gjentok han igjen og igjen. Han ble aldri seg selv igjen, og døde bare fire år senere. Ingen av de andre ekspedisjonsmedlemmene kom noensinne ut igjen.

Oppdal

Rundt 1720 kom en tvilsom forretningsmann til øya. Han hadde emigrert fra Amerika av ukjente grunner. Den gangen var Neddal og Oppdal én stor gård, og Neddalsbonden hadde sverget på at slik skulle det være til evig tid. Av en eller annen grunn ombestemte han seg, og solgte Oppdal til amerikaneren, som tok seg navn etter stedet; hans opprinnelige navn var ikke kjent. Han bygget seg en liten gård der, men stedet ble snart beryktet som røverreir.
    Det gikk rykter om at Oppdal samlet til seg alle slags skurker og banditter, men ingen kunne bevise noe. Dette ryktet holdt seg helt fram til begynnelsen av 1900-tallet.
    Man vet ikke mye om livet på gården, eller hvor mye som var sant i ryktene om at stedet var et samlingssted for røvere og banditter. Men hva som er kjent, er at fra Oppdal har det kommet flere lovløse elementer. Blant disse er kjente forbrytere som Dag Ufys Oppdal, Dag Skalle Oppdal, og Dag "Den Grusomme" Oppdal.
    I 1914 var Dag "Den Grusomme" eneste kjente bærer av Oppdalsnavnet på øya, og han holdt hus på Oppdalsgården. Han var nær ved å omkomme, da gården en dag i august brant til grunnen. Det gikk rykter om at det var hans fiender som hadde stiftet brannen, men det ble aldri gjort noen undersøkelser i saken fra offisielt hold. Dag "Den Grusomme" flyttet da til det som skulle bli hetende Skurkeskogen i ettertid. Han hadde kjøpt skogen og vannet som lå der noen år tidligere, og nå bygget han en koie og ble boende der.
    Dag "Den Grusomme" er den verste banditten som noen gang har herjet på øyriket. Sammen med piraten Svartskjegg (en lokal banditt), klarte han å skape mer panikk og skrekk på øya enn noen naturkatastrofe.
    Det finnes svært lite litteratur om Oppdalsslekten. En norsk forfatter skrev på 60-tallet en biografi om Dag "Den Grusomme", men gamle Dag like dårlig forfatterens vinkling, og stoppet utgivelsen. Hva som skjedde med biografien vites ikke, men forfatteren dro hjem til Norge, for aldri mer å skrive noe. Han er flere ganger blitt kontaktet av Herdelandske historikere, men han har nektet å si noe som helst om biografien, eller sin omgang med gamle Dag.
    Så, for ikke så lenge siden, forsvant gamle Dag fra øyriket. Ryktene vil ha det til at han reiste til Amerika, men det er en kjent sak at ingen med kriminelt rulleblad får innreise, så man må ta ryktene med en klype salt. Tilbake er 3 bærere av Oppdalsnavnet. Mest kjent er finansmannen og velgjøreren Dag Stubel Oppdal, direktør for Nyvinning AS. I en nylig uttalelse forklarte han at han ser det som sin livsoppgave å gjøre bot for de ugjerninger Oppdal-slekten har begått, og at han på ingen måte fortjener takk eller ære for sine veldedigheter.

Uhyret i Herdebukta

Sagnet sier at det i Herdebukta finnes er fryktelig sjøuhyre. Det har et digert, kantet hode, så stort at det kan sluke en hval.
    I 1498 så tre fiskere uhyret dukke hodet opp over havflaten. Dette var like øst for Ulvekjeft, i Herderenna. Lite mer sies om uhyret i historiske skrifter, men etter hvert som historien løp over folkemunne og ble til sagn, ble uhyret mer og mer fryktinngytende. Det snakkes om en diger, ildsprutende drage, med ett stort øye foran på hodet. Noen mener det ikke er en drage, men en havmonster uten like.
    I 1765 ble uhyret igjen sett av mer troverdige kilder. Denne gangen av en embedsmann, like nord for Skarvøy. Han beskrev det han så som et digert, kantet hode, som steg opp over havflaten, et par hundre meter ute.

En liten Øy...

I søndre ende av Herdevann ligger en liten øy med en festning på. Øya har eksistert siden Heløy ble til, men siden den er så liten og på alle andre måter har vært ubrukelig, har ingen fattet noen interesse for den. Det vil si, ikke før i 1788, da en skotte ved navn Ager McOllie kjøpte den av Nager Bardun, som var storbonde på Kokfryssletta den gangen.
    McOllie bygde en festning på øya, gravde en dyp brønn, som var forbundet med Herdevann via en tunnel. Han anla også en vei fra Kokfryssletta, bygde bro, og førte veien fram til festningen.
    På grunn av vansker med språket, trodde skotten at når bonden sa at det var en "praktfull øy," så refererte han til navnet på øya. Han trodde ganske enkelt at øya hette Øy - og det ble den hetende fra da av. Før var den blitt kalt for stinkholmen, på grunn av den uutholdelige stanken fra noen bregner som vokste der. McOllie utryddet imidlertid bregnene, og det finnes ingen rester av dem. Det vites ikke hva slags bregner det var, om det var en helt ukjent art, eller en variant av en kjent.
    McOllie var kommet til Herdeland fordi han hadde flyktet fra en pirat ved navn Langskjegg. Av hvilken grunn vites ikke, men det må ha vært svært alvorlig, siden McOllie bygde festningen kun i forsvarsøyemed. Etter 20 år uten fikk han vite at Langskjegg var død, og da flyttet han tilbake til Skottland.
    Siden ble festningen stående og forfalle, men i moderne tid er den blitt restaurert, og er nå et nasjonalt minnesmerke.