Herdefesten

Herdefesten var den siste lange historien jeg laget. Dessverre ble den aldri tegnet. Dvs. jeg gjorde noen forsøk, men det ble bare med noen få sider.

Her får du imidlertid historien servert tekstlig, noe omskrevet og fornyet, men handlingen er nesten helt lik originalen.

Bildene er ikke illustrative for handlingen. Meningen med dem er å vise hvordan personene ser ut.

Jan Ove

En ulykke kommer sjelden alene...

Det var på toppen av Elvestigaten. Innehaveren av slakterforretningen sto oppe i stigen over inngangsdøren og hengte opp flagg.
Ut fra kolonialbutikken kom 2 eldre damer, bærende på 2 store poser hver. De snakket muntert sammen, og hilste som best de kunne på slakteren. De hørte ikke guttungen som kom farende på rullebrett, like bak dem. Brettet var dekorert med en lite smakfull dødningeskalle - noe som visstnok var inn for tiden. Han klarte så vidt å styre unna de to damene, men dermed braste han rett inn i stigen til slakteren. Stigen falt, mens den stakkars slakteren så vidt klarte å klore seg fast i skiltet over døren, og ble hengende med strimler av flagg som flagret i vinden rundt ham. Stigen falt rett foran de to damene, og de snublet i den. Posene deres ble slengt ut på veien foran dem, og fra den ene trillet tre hermetikkbokser ut, og ned bakken. To av dem stoppet i fortauskanten, men den tredje hadde for stor fart. Den spratt i en stein, og fortsatte den ville ferden ned den statig brattere bakken. Med ett traff den et kumlokk, og fløy opp i luften. Den forskrekkede sjåføren av bilen som var på vei opp bakken så boksen altfor sent. Boksen kolliderte med bilens høyre skjerm, og ble slengt over gaten, og rett inn i vinduet til porselensbutikken. Fra gaten kunne man høre hvordan flere hyller ble slått overende, og uerstattelig porselen knuste med voldsomme brak. Øverst i bakken så gutten fortvilet på, mens innehaveren av porselensbutikken i vilt raseri slengte hermetikkboksen ut vinduet igjen. Boksen landet ulykkeligvis midt i frontruten på en bil som var på vei ned bakken, og dermed skjente bilen ut av kontroll. Den traff brannhydranten 20 meter lenger nede, på den andre siden av gaten. Dermed sto vannspruten i været, og en liten bekk begynte snart å haste ned mot elven.
Og mens rullebrettet, som hele tiden hadde vært på vei ned gaten, brått stoppet i fortauskanten like ved elvebredden, og mens bekken av vann, som fortsatt sprutet ut av brannhydranten, svingte av ved den samme kanten, og forsvant ned i avløpet noen meter lenger nede, grep den illsinte slakteren tak i nakken på den ulykksalige gutten øverst i Elvestigaten.

En tale blir til...

    På sitt kontor i Bikkjedal Rådhus sto ordfører Alberg Ugluf og så fornøyd på skikkelsen i speilet. "Du er da en staselig kar," utbrøt han. I hånden holdt han ett enkelt ark.
    Han kremtet, og leste fra arket: "Vær s' go, Hr. Doggert."
    Han skakket litt misfornøyd på hodet, og sukket. "Det er kanskje litt for lite til å åpne festen med? Hvis jeg føyer til noen velvalgte åpningsord, presenterer ham, og legger på litt bakgrunnsmateriale, så blir det kanskje en liten tale ut av det..."
    Han grynter og smatter litt, mens han prøver ut noen velvalgte ord og setningskonstruksjoner.
    "Nå håper jeg bare de hersens borgerne oppfører seg skikkelig på festen," utbrøt han med ett. "Jeg vil helst slippe å måtte irettesette dem fra talerstolen." Han ristet seg litt, og børstet deretter bort flassen som hadde lagt seg på skuldrene. "Heldigvis har jeg en direkte telefonlinje mellom Herdevann og Bikkjedal politistasjon. Lager noen av de pøblene i stand bråk, kan jeg bare kontakte min gode venn politimester Smith."
    På veggen bak ham hang en plakat av politimester Smith, og over den gode politimesterens avbildning var det skrevet med store bokstaver: "Årets mann 1993." Noen hadde kastet darth-piler på ham.

En forstyrret hedersgjest

    "Og nå sender vi presidentens aller første 13.-juni-tale, som hun holdt ved Herdevann i 1991..." En fanfare lød deretter fra radioen, fulgt av presidentens respekttvingende mørke damestemme: "Det er meg en ubeskrivelig glede og ære, som landets nye president, å få holde denne talen på vårt lands store festdag. Vi vil aldri glemme de av vår histories store pionerer, som bosatte seg her på øya - og øyene omkring, for all del (jeg vil ikke miste noen av øyvelgerne...) - og spesielt Harald Herde, som har gitt navn til vår store festdag."
    Dacky knipset asken fra sigaretten sin, idet han skrudde av radioen. Han var på Rannis kjøkken, og på andre siden av kjøkkenbordet sto Ranni, iført flosshatt, lorgnett, gamasjer og en stokk.
    "Jeg skjønner ikke hva du skal med det der," utbrøt Dacky nok en gang.
    "Er ikke det nokså innlysende da?" Ranni så opp på ham, men måtte myse for å se noe igjennom brillene. "Jeg er Onkel Skrue, ser du vel."
    "Ja, ha. Og hvorfor det?"
    Ranni sukket. "I morgen er det Herdefesten, ikke sant? Jeg må jo ta meg godt ut."
    Dacky trakk oppgitt på skuldrene. Han sukket over bestefarens stadig tiltagende senilitet. "Men hvorfor vil du se ut som Onkel Skrue på Herdefesten, da? Det har da aldri vært noen karnevalsfest."
    Ranni så forundret på ham. "Ikke det? Men hvorfor i all verden skal jeg gå utkledt som Onkel Skrue da?"
    "Det vet vel ikke jeg," brummet Dacky. Han tente seg en ny sigarett, mens Ranni plukket av seg hatten, lorgnetten og gamasjene, og la dem og stokken i søppelbøtta.
    "Jeg lurer på hvordan været blir i morgen," utbrøt Ranni, idet han var på vei inn i stua.
    Dacky fulgte etter ham. "Ja, si det. Vi har i utgangspunktet et lunefullt vær her ute, men i det siste har jo værmeldingen minnet mer om lottotrekning."
    "Kanskje vi skulle gå innom meteorologisk institutt?" spurte Ranni.
    "OK, men ikke noen flere kostymer, da! Vi kan stikke bortom i tre-tiden. Jeg må innom handelsdepartementet først."
    "Hva skal du der?"
    Dacky sukket. "Det er den gjøken av en handelsminister. Han vet jo ikke forskjell på innenriks og utenriks. Han later til å tro at det går en tollgrense mellom Heløy og Lilløy, den svima. Den eneste grunnen til at han er handelsminister er at han var den eneste av samtlige statsråder som kunne den lille multiplikasjonstabellen."

Skumle planer

    "Og nå skal vi lytte til presidentens andre Herdefest-tale. Den er fra 1992." Radiomannens stemme ble erstattet av en fanfare, og så lød presidentens klare, dype røst igjen: "Ærede medborgere. Vårt deilige øyrike er velsignet med..."
    Radioen ble brått og brutalt slått av, idet Hvite Maska klasket til den. Dag Teodor satt ved bordet, fordypet i dagens utgave av Bikkjedalsposten. "Godt. Jeg hadde ikke holdt ut et minutt til med den uutholdelige stemmen hennes..."
    Hvite Maska satte seg ved bordet. Han klasket neven i bordplaten og utbrøt med munter stemme: "Og de kaller deg "Den Teite Oppfinneren". Men denne gangen gjør du skam på det navnet."
    Dag Teodor smilte. "Ja, jeg... Vent nå litt. Mener du at ellers er jeg det de sier... Teit?"
    "Øh," begynte Hvite Maska. "Vel... Æh... Vi har iallfall ikke tjent noe på dine tidligere ideer."
    Dag Teodor brummet. "Denne gangen skal det iallfall bli en annen slutt på visa. Denne gangen skal vi vise dem at Dag Teodor også har hjerne med hjerneceller i..."
    "Og hvordan kan du være så sikker på at vi vil klare det denne gangen?"
    Dag Teodor brummet igjen. "Ideene mine er alltid gode. Det er bare det at alltid så er det en eller annen klossmajor som ødelegger for meg."
    "Sånn som politi eller vi selv?"
    "Pøh. Du, kanskje..."
    "Du snakker over deg," gryntet Hvite Maska. "Selv om alle skal ut til Herdevann så vil jo politiet fremdeles være i byen og passe på."
    "Det vet jeg vel," fnyste Dag Teodor. Han holdt opp avisen. "Se her! Det står i avisen at ordføreren har fått opprettet en direktelinje fra Herdevann og til politimesteren, i tilfelle det skulle oppstå bråk der ute. Hva tror du politimesteren vil gjøre dersom ordføreren plutselig ringer og sier at det er fullt opprør?"
    Hvite Maska lyste opp. "Han... Han... Han ville straks sende alle politifolkene i hele byen ut til Herdevann."
    "Nettopp. Det er det som er det geniale med planen min."
    "Men hvordan skal vi få ordføreren til å ringe opp politimesteren og gi ham den beskjeden?"
    Dag Teodor stirret tomt inn i veggen foran seg.
    "Det har du ikke tenkt på, skjønner jeg," mumlet Hvite Maska. "Men din gode venn Hvite Maska har løsningen. Hva om vi kobler oss inn på den direktelinjen og later som om vi er ordføreren?"
    Dag Teodor lyste opp. "Ja, der har vi løsningen. Det er en knall ide... selv om den ikke var min."

I redaksjonen

"Ja, nå skriver vi 1993, og dette er min tredje tale her ved Herdevann." Presidentens fyldige stemme strømmet ut fra radioen i Bikkjedalspostens redaksjon.
    Rapp satt bak skrivepulten sin og knurret for seg selv. "Ikke godt nok... Ikke dekkende nok... Ikke relevant, og ikke noe med saken å gjøre... Bla, bla, bla... Alltid det samme gnålet."
    "Som dere alle vet, har jeg alltid vært opptatt av valgresultater... Unnskyld, jeg mener resultater, og i år har jeg nedsatt en komité som skal..."
    "VIL NOEN skru av den hersens radioen," utbrøt Rapp. I det samme kom Dyea ut fra møterommet, hvor styret var samlet.
    "Hvordan gikk det?" spurte han.
    Hun smilte bredt.
    "WOW! Råstilig." Rapp hoppet opp på skrivepultet. "Hør her alle sammen! Han la hånden på skulderen til Dyea. Her ser dere Bikkjedalspostens nye redaktør - den yngste avisens historie."
    De øvrige i redaksjonen klappet for henne.
    Dyea smilte forlegent. "Merkelig nok fikk jeg jobben."
    "Sludder," utbørt Rapp. "Du er den dyktigste og mest kvalifiserte, og bare alderen taler imot deg. Gamle Alfred har pensjonert seg, og du er den eneste som kan fylle hans store, gamle sko." Rapp lo av sin egen vits.
    "Dessuten," fortsatte han, "har du til og med vært her lenger enn jeg har."
    Hun så rynkende på ham. "Du har vært her i tre uker, og jeg i seks."
    "Akkurat. Du har massevis av erfaring. Og skulle du få problemer, er det bare å komme til meg. Gode gamle Rapp stiller alltid opp for sine venner."
    "Ja, styreformannen advarte meg mot det. Dessuten sa han at hvis jeg ikke fikk deg til å ta bedre bilder, ville du bli overført til distribueringsavdelingen."
    "Hæh?"
    "Du blir degradert til avisbud."
    "Å... Men hva er forresten galt med bildene mine?"
    Dyea sukket. "De mangler action. De mangler innhold. De mangler tilknytning til sakene du skal dekke."
    "Jeg tror ikke..."
    "Ta bare saken vi jobbet med i forrige uke. Vi skulle lage en artikkel om gressbrannen på Solsletta, og du kommer tilbake med bilder av folk som er på piknik."
    "Det var vel ikke min feil at de hadde slukket brannen da jeg kom fram. Og hvem vil vel se på kjedelige sletter med svidd gress? De folkene hadde da i det minste vært og sett på brannen."
    Dyea sukket enda en gang."OK, Dyea. Jeg er kanskje ikke den mest erfarne i gamet, men i morges fikk jeg en super ide. I morgen er det Herdefesten, og byen tømmes for folk. Treerbanden kommer helt sikkert til å prøve å utnytte situasjonen. Hva om vi to, du og jeg, holdt øye med dem, og laget en artikkel om dem, og jeg knipset dem på fersken?"
    Hun så forbauset på ham. "Det der er faktisk en ganske god ide..."
    Rapp smilte.
    Dyea fortsatte: "Jeg begynner jo ikke som redaktør før i neste uke."
    "Ypperlig. Vi kjører ut til Skurkeskogen ved solnedgang."
    "Ja, best å være tidlig ute."

Flere skumle planer

    Mørket hadde lagt seg over Skurkeskogen. Bare fra vinduene i den enslige koien ved vannkanten kom det litt lys.
    "Å stjele eller ikke stjele. Det er spørsmålet." Svarte Maska nærmest sang det.
    "Når ble du så poetisk, da?" spurte Dag Stubel.
    "Siden vi la den geniale planen vår. Den er bare så... så... så vakker. Min sjel hopper bare ved tanken."
    "Din sjel er svart og stygg, og hopper ikke for annet enn ordet "politi"..."
    Dag Stubel snudde seg mot døren inn til stuen. "Stivskjegg! Har du fått med deg alle detaljene i planen?"
    Inne i stuen, dypt hensunket i en stol foran tv-en satt Stivskjegg og drakk på brus, mens han lot som om han fulgte med i presidentens Herdefest-taler, som gikk i reprise fra samsendingen med radioen tidligere på dagen. "Jada ja, da. Jeg er ikke så dum som de brødrene deres."
    "Hvite Maska og teitasen Teodor," bemerket Svarte Maska.
    "Man skal ikke undervurdere et par idioter," brummet Dag Stubel. "La meg høre hvor godt du kan planen, Stivskjegg!"
    Stivskjegg brummet, reiste seg og skrudde av tv-en. "Jeg kommer," mumlet han, tok seg en ny slurk. Han kom inn på kjøkkenet til de andre.
    "Hele Bikkjedal er samlet ute ved Herdevann for å feire den Harald Herde-dusten. Svarte Maska kobler seg på ordførerens direktelinje til politimesteren, og vi sender en falsk melding om at det er fullt opprør der ute. Politimesteren sender dermed ut alle politiene til Herdevann, og vi får fri adgang til Sentralbanken, hvor det er 40 millioner i hvelvet."
    "Utmerket," sa Dag Stubel, og klappet Stivskjegg på skulderen. "Og hvordan får vi tak i millionene?"
    "Det gir jeg blaffen i. Du er sjef og jeg er gorilla. Jeg stopper vaktene og du tømmer hvelvet."
    "Bravo, Stivskjegg. Du har forstått alt sammen. La oss nå få oss litt søvn før vi drar inn til byen."

En underlig skapning

Rapps klokke viser 04:09. Han måtte bruke lysfunksjonen på klokka for å se det. Han og Dyea satt høyt oppe i et tre, bare femti meter fra Treerbandens hytte ved vannet i Skurkeskogen.
    "Au," utbrøt Dyea. "Flytt deg litt! Du sitter på foten min."
    Rapp reiste seg litt.
    "Pass på!" hvisket Dyea. "Nå er de på vei ut."
    Mens Rapp sto i en meget ukomfortabel stilling, så stille som han overhodet maktet, så han hvordan de tre bandittene gikk inn i bilen, kjørte nesten like forbi dem på veien under treet, og forsvant inn i skogen.
    KNEKK
    Greinen Rapp hadde plassert mesteparten av vekten sin på brakk med ett, og han raste nedover.
    "AI... AU.. AI AI AI AIAUUU"
    Dyea klatret ned så fort hun kunne. Vel nede fant hun Rapp sittende på bakken og gni seg i hodet.
    "Slo du deg?"
    Han brummet. "Nei, jeg bare fikk noen og førti greiner i ansiktet og dunket hodet borti trestammen et par og tredve ganger på vei ned."
    "Du trenger ikke være sarkastisk. Hva er det der?"
    "Hva er hvaffornoe?"
    "Det der," sa hun, og pekte mot noe pelsaktig bak Rapp.
    "I alle... Det ser ut som en liten grevling."
    Dyea bøyde seg over dyret.
    "Vær forsiktig," formante Rapp.
    "Den er visst skadet..." Hun plukket bylten opp. "Men det er ingen grevling..."
    Rapp så på det underlige dyret i Dyeas armer. "Hva i alle dager er det for slags dyr?"
    "Ser mest ut som en blanding mellom en katt, en grevling og en rev," utbrøt Dyea. "Har aldri sett noe liknende før..."
    "Vi får ta det med oss og la en dyrlege se på det. Men nå må vi skynde oss, skal vi ta igjen treerbanden."
    De løp bort til bilen, som de hadde parkert bak en stor stein, så den ikke syntes fra veien.

De nådde igjen bilen til treerbanden idet de kjørte over Karmørk, ved inngangen til Bikkjedalen. Da var solen alt på vei opp over Bjørnsegn.
    "Tror du den biter?" spurte Dyea.
    "Kan jeg aldri tro. Se så rolig og avslappet tassen er. Ser nesten ut som om han smiler til deg."
    Dyea klappet dyret forsiktig over hodet og nakken. "Hør, han maler..."
    "Maler? Det høres mer ut som om den skal til å lette..."
    Duren som kom fra dyret av overraskende høylytt.
    Nå var de på vei nedover i Bikkjedalen, og borte ved avkjørselen til Elvestigaten så de en av flaggpikene som leide på en liten hund. Idet de passerte, hoppet hunden opp på et rullebrett som lå ved fortauskanten. En stor dødningeskalle var avbildet oppå det, og midt på la hunden seg til. Jenta gikk videre som om hun ikke merket noe, der hun marsjerte med løkka til hundelenken rundt høyre håndledd, og begge hender i et fast grep om flagget. Hun dro hunden oppå rullebrettet, og den så ut som om den koste seg.

En fin dag for festligheter

Solen sto nå høyt over Harmfjell, og ute ved Herdevann var hundrevis av biler, busser og sykler på vei opp fra Kokfryssletta. De kjørte av fra hovedveien ved Øy, og svingte opp mot festplassen, like sør for Pels. Været var strålende denne formiddagen.
    Ute på festplassen, og på stranden hadde alt en mengde mennesker pakket ut sakene sine, campingstoler, bord, parasoller, grill og grillmat. Ved vannet sto en liten gutt i badetøy og skrek og bar seg, mens moren forsøkte så godt hun kunne å forklare at det var drikkevann og ingen hadde lov å bade der.
    Lenger oppe på sletta var det satt opp et podium, hvorpå det sto en talerstol, hvorpå det lå en halvmeter høy stabel med ark. Ordføreren sto bak stolen, men kunne ikke sees nedenfra, da stabelen fullstendig dekket ham. Han så fornøyd på bunken sin. "Jammen ble det ikke til en liten tale allikevel..." På hver side av podiet var det stillet opp to digre høyttalere.
    Nede ved vannet, et stykke bortenfor sandstranden, sto det hundrevis av fiskere, tett som sild i tønne, og forsøkte lykken. Herdevann var kjent for sine store ørreter, så ingen fisker med respekt for seg selv ville unnlate å forsøke lykken, når han en sjelden gang hadde anledning til å fiske her. (Det var bare på visse dager i året at fiske var tillatt.) Bortenfor den store forsamlingen med fiskere sto en enslig mann med fiskestang. Han svingte stangen over hodet, og kastet ut.
    Det kom stadig flere folk, og sakte men sikkert begynte sletten og stranden å fylles opp. Bortenfor podiet hadde en kjøpmann slått opp sin bod, og nå hengte han opp skiltet sitt. "Erter og flesk" var det skrevet på det.
    Fra de digre høyttalerne til ordføreren lød den allestedsnærværende radioen: "Nå får vi en reprise av "Presidenten taler på Herdefesten", for de som ikke fikk dem med seg i går. Så her er presidentens aller første 13.-juni-tale, som hun holdt ved Herdevann i 1991..." Fanfaren lød fra de store høyttalerne, og et gys gikk igjennom hele menneskemassen som var samlet.
    "SE Å FÅ SKRUDD AV DEN FORBASKETE RADIOEN!" lød det et steds fra folkemassen. "HØRER JEG EN ENESTE TIL AV DEN HURPAS TALER HOPPER JEG PÅ VANNET!"

    Ranni og Dacky var også ankommet til festplassen, og sto og pratet med politimester Smith og R. Ødeneset. (Ødeneset var mannen med den digre, røde nesen.)
    "Har du alt under kontroll, Smith," spurte Ranni.
    "Ja visst. Vi har til og med forbedret sikkerheten fra i fjor."
    Dacky smålo. "Ordføreren og den paranoiaen hans..."
    "Ja," mumlet Smith. "Han er så redd for bråk og opptøyer at han fikk overtalt meg til å opprette denne direktelinjen inn til kontoret mitt i byen."
    "Det har jeg lest om," sa Ranni. "Men skal ikke du være med på festen her?"
    "Nei, dessverre. Med alle innbyggerne her ute kan mang en forbryter føle seg fristet til å utnytte sjansen. 13. juni er den dagen i året da det begås flest innbrudd og mest hærverk."
    "Så sant, så sant," sukket Ranni. "Hvordan går det med oppfinnelsene dine, Ødeneset?"
    R. Ødeneset lyste opp. "Supert. Jeg har akkurat fullført en sak som vil redusere folks telefonregning dramatisk."

    "Det var på tide," utbørt Dacky. "...At noen fant opp noe slikt, mener jeg. Jeg har telefonregninger som er lange som vonde år."
    "Jeg har den i bilen. Jeg skal vise dere den sen..." Han fikk øye på noen. "Nei, se der kommer presidenten vår."

    "Hallo, Smith, kjære venn," hørte de presidenten rope. Smith rødmet og smilte forlegent. Det var ingen hemmelighet at presidenten var svak for politimesteren, og at politimesteren var svak for presidenten...
    "Hall... hall... Hei, Pointer," stammet han.
    "Velkommen, president," sa Dacky. "Hvordan går forberedelsene?"
    "Aldeles strålende. Til og med været viser seg fra sin beste side."
    "Og det på tross av at alle meteorologene har rømt byen," lo Dacky. "Da vi var på meteorologisk institutt i går, var alt vi fant en lapp som forklarte at samtlige var enten sykemeldt eller hadde tatt avspasering. Værmelding kunne fås ved å snurre på et hjul som viste "sol", "overskyet", "regn", "snøstorm", og "orkan"..."

Oppe på podiet hadde ordføreren fått opp enda en diger bunke med ark, som han samvittighetsfullt la på en stol ved siden av talerstolen. "Jeg hadde ikke tid til å skrive en avslutningstale til i kveld, så jeg får satse på at ingen husker fjorårets tale," mumlet han for seg selv.
Nede ved vannet, bortenfor stranden, sto hundrevis av fiskere og så med misunnelse på han som sto for seg selv, idet han trakk opp den ene etter den andre av de digre ørretene. Ingen av dem hadde fått så mye som en slamkryper.

Skumle planer blir til handling

Rapp og Dyea tuslet nedslått langs et nedslitt fortau mellom noen gamle bygårder.
    "Forbasket at vi skulle miste dem," gryntet Rapp.
    "Ja," sukket Dyea. Hun bar ennå på det underlige dyret de hadde støtt på ute i Skurkeskogen.
    "At vi punkterte var nå ikke så ille," fortsatte Rapp, "men at denne syltannen skulle bite i stykker det eneste reservehjulet..."
    "Så, så. Stakkaren var jo bare sulten. Du så jo hvordan han slukte i seg matpakkene våre."
    "Ja, med papir og det hele..." Rapp gryntet igjen. "Det var så vidt det ikke slukte termosen min også."
    "Nå, ja. Vi skal være glade så lenge han har appetitt. Dessuten er det ikke så langt til leiligheten din. Vi kan hente din bil der."
    "Hvis bare jeg har husket å fylle tanken," brummet Rapp. "Det er bare på firmabilen at jeg får gratis bensin..." Han sparket til en blikkboks. Den skarpe lyden fikk dyret til å skvette i Dyeas armer.
    "Ikke skrem ham nå," skjente Dyea. "Han..."
    Dyret var med ett begynt å snuse iherdig i luften, og det snudde hodet fram og tilbake.
    "Nå snuser det vel etter mer mat," sa Rapp.
    "Nei, han ser ut som om han vil ned," utbrøt Dyea.
    "Vær forsiktig så det ikke løper bort! Det er ikke sikkert det vil klare seg her i byen."
    Men før Dyea fikk satt det ned på bakken, gjorde det et byks, og satte av gårde.
    "Fort! Følg etter det," ropte Rapp, og begynte å løpe etter dyret. Dyea fulgte etter.
    Det ble en heseblesende tur igjennom smug og gårdsplasser, inntil de endelig nådde igjen det lille dyret ved et gammelt gjerde. Der fant de det stående og snuse i et hull i en planke. Bak gjerdet, et stykke bortenfor kunne de se tre treerbanden, i full sving med å koble seg inn på telefonlinjen. Svarte Maska sto oppe i stolpen, mens Dag Stubel sto like under, med et slags apparat i hendene. Fra apparatet gikk det en ledning opp til Svarte Maska, og det var denne han holdt på å koble til telefonlinjen. Stivskjegg sto og holdt vakt borte ved bilen, på den andre siden av gaten, på motsatt side fra der Rapp og Dyea var.
    "Nå er det like før," hørte de Dag Stubel si. "Klokken tolv starter vi."

Noen kvartaler lenger borte, langs den samme linjen, var Dag Teodor og Hvite Maska også i full sving med å koble seg på. Hvite Maska sto øverst i stolpen, mens Dag Teodor sto under. Ledningen Hvite Maska hadde koblet til telefonlinjen gikk ned i et apparat som Dag Teodor fiklet med. "Er alt klart?" spurte han.
"Ja," ropte Hvite Maska. "Jeg har koblet den gule ledningen til den grønne, og den hvite til den røde."
"OK. Da venter vi til klokken blir tolv, og så setter vi i gang."

"Den vesle tassen har jammen klart å snuse dem opp for oss igjen," utbrøt Rapp.
    "Ja, er han ikke flink?" Dyea plukket dyret opp igjen, og ga det en klem. Men dermed begynte det å male som besatt, og det var bare i siste liten at de rakk å dukke før Dag Stubel så dem.
    "Stivskjegg," hørte de ham rope. "Finn ut hva den lyden er!"
    "Hvor?"
    "Bak gjerdet, der borte."
    De hørte tunge skritt som nærmet seg.
    "Å, nei. Hva gjør vi nå?" Rapp så seg rundt, men det var ingen steder å gjemme seg. De ville aldri rekke å krype bort til enden av gjerdet og løpe rundt husveggen før Stivskjegg nådde bort.
    Nå hørte de at Stivskjegg var nesten framme ved gjerdet. De trykket seg ned, som om det skulle gjøre dem mindre synlige. Rapp så opp. Stivskjegg hadde alt svingt en fot over gjerdet, og den digre baken hans kom til syne.
    Med ett falt Dyea bakover, og straks etter hørte Rapp et voldsomt brøl fra Stivskjegg. Rapp så opp igjen, og fikk se dyret deres stå nesten som en pinne ut fra Stivskjeggs bak, med tennene dypt begravet i stakkarens akterspeil.
    Stivskjegg brølte igjen, og idet han hoppet ned fra gjerdet, slapp dyret taket. Han løp rundt i ring, mens han ropte alle de styggeste ordene han kunne.
    "Vil du se å holde kjeft!" ropte Dag Stubel. "Du brøler jo så de hører deg like ut til Herdevann."
    "Det er vel ikke min feil," ropte Stivskjegg. "Den forbaskete hunden, eller hva det nå var, bet av meg halve baken."
    Han snudde seg, og viste hvordan halve buksebaken var revet opp. Rompa hans skinte bar og blank. Svarte Maska lo oppe fra stolpen. "Jeg tenker kjøteren slapp idet den kjente den råtne smaken..." Stivskjegg hyttet rasende til ham.

"Der hjalp han oss jammen igjen," sa Dyea, da dyret hoppet opp i armene hennes.
Rapp smilte. "Bare ikke klapp eller klem ham, for da begynner bare duringen igjen."

Ordføreren taler

Ved Herdevann ønsket ordføreren og presidenten alle velkommen.
    "Vl'kom'n," nikket ordføreren, og håndhilste motvillig på de mer prominente av gjestene. Nå og da tørket han hånden bak på ryggen eller på buksen.
    På sletten og stranden var det nå helt fullt av folk, og en eim av svidd kjøtt og grillkull lå over plassen. Ranni, Dacky og R. Ødeneset satt ved et bord litt til venstre for podiet.
    "Hvordan kan en fyr som normalt er så fåmælt, klare å hengi seg så hemningsløst til endeløse setninger av meningsløst sludder, idet han stiller seg bak en talerstol?" utbrøt Dacky.
    Ødeneset lo. "Så lite som han snakker til vanlig, må han vel kompensere litt av og til..."
    "Denne gangen blir det annerledes," smilte Ranni. Før noen rakk å spørre hva han mente med det, hadde ordføreren besteget talerstolen.
    Han var nå meget synlig, idet han hadde plassert sin avslutningstale på gulvet under seg, og således kunne skue ut over bunken med ark som lå oppå talerstolen.
    Det gikk et gys over forsamlingen. Noen så ut til å krumme seg ved tanken på det som ventet, mens andre hadde vært mer forutseende og medbrakt ørepropper. De minst sjenerte tok på seg digre øreklokker.
    Ordføreren løftet armene, som han alltid gjorde, like før han begynte. De kunne se at han trakk inn luft. Så kom det.
    ...
    Ikke et ord lød fra høyttalerne. Det var tydelig at ordføreren talte, for munnen hans beveget seg, og han gjorde fakter med armer og hode.
    Folkemengden så forundret på hverandre. (Dvs. de som hadde ørepropper og øreklokker lot seg tydeligvis ikke merke med noe.) Ordføreren selv merket tydeligvis heller ikke noe, men så var han som alltid når han talte, dypt konsentrert om det han sa, og ga så lite akt som mulig på sitt publikum.
    "Hva i alle dager har skjedd med lyden?" utbrøt Dacky. Ranni smilte lurt, og Dacky sa: "Hva? Du vil vel ikke si at du..."
    Ranni lo. "Jo. Jeg dro ut ledningene til høyttalerne. Han vil ikke merke noe likevel, og alle vi andre kan for en gangs skyld nyte talen hans."
    Dacky måtte smile.
    Fra talerstolen fektet ordføreren, og det var tydelig at han var langt inne i en endeløs setning, komplett uten mening. Mye senere, da han endelig var ferdig, reiste plutselig folkemengden seg og jublet. Ordføreren så forundret ut på dem, før han lot et svakt smil bre seg over munnvikene.
    Han var nesten rørt, da han sa til presidenten: "Dette hadde jeg jammen ikke ventet. Råtne egg og tomater, ja, men jubel??? Jeg tror jammen de har begynt å skjønne hva som virkelig teller, i vår urolige og lunefulle verden. Jeg tror jammen jeg har klart å trenge inn i deres enkle men dog kompliserte sinn, skjønt uten at jeg overskygger deres tidligere så høye idealer, for de er dunkle og formørket av populærkulturens mange snarer, men det er klart at de nå vet å ta sine rette forbilder..."
    "Tror du at du kommer til en ende på den setningen din en gang," avbrøt presidenten.
    Hun smilte, for å stoppe ordførerens bryggende utbrudd, og trakk ham til side. "Jeg tror jammen du fikk satt tingene i sitt rette perspektiv i dag, Ugluf. La oss nå fortsette festen. Klokken er alt tolv."
    "Oi," utbørt ordføreren. "Da er det best jeg sjekker linjen til politimester Smith, bare for sikkerhetsskyld."
    Han trakk seg tilbake til en provisorisk oppsatt telefon, og begynte å ringe.

Knute på tråden

"Hallo," lød politimesterens stemme i telefonen.
    "Hallo. Dette er Ugluf, ordføreren," sa ordfører Alberg Ugluf.
    Dag Stubel så forundret opp. "Ugluf???"
    Noen kvartaler lenger borte gjorde Dag Teodor det samme. "Ordføreren???"
    Dag Stubel rister på hodet. "Typisk at den gjøken skulle ringe akkurat nå."
    Politimesteren stusset. "Er det deg, Ugluf?"
    "Ja," svarte Dag Stubel.
    "Hallo," kom det fra en lettere forvirret Ugluf. "Hvem i huleste er det jeg snakker med? Jeg skulle snakket med politimesteren."
    Dag Teodor så forundret på Hvite Maska. "Politimesteren tror visst han er ordføreren..."
    "Ja, dette er politimesteren," svarte politimesteren. "Hva er det du vil, Ugluf?"
    Så snakket med ett alle tre på en gang, Dag Stubel, Dag Teodor, og ordfører Ugluf.
    "Unnskyld, Ugluf, men jeg fikk visst ikke med meg det der," sa politimesteren. "Du må snakke tydeligere."
    Dag Stubel mumlet. "Jeg tror det er flere på linjen enn politimesteren og Ugluf. Jeg svarer før de andre får summet seg." Han tok opp røret, og sa med høy og klar røst: "HØR ETTER! Det er fullt opprør her. Vi trenger øyeblikkelig assistanse av alle dine folk. Send alle du har umiddelbart!"
    "Det forsto jeg," utbrøt Smith lettet. "Jeg var redd hørselen min begynte å svikte meg..." Han hoppet med ett i stolen sin. "OPPRØR... Men i alle..." Han grep interntelefonen og brølte ut: "ALARM! Alle enheter til Herdevann! Jeg gjentar, alle enheter til Herdevann! Samtlige stiller i opprørsutstyr!"
    Ute ved Herdevann sto ordfører Ugluf og stusset for seg selv. "Fullt opprør... Også på politistasjonen... Det er det merkeligste. Og så vil han ha mine folk til å hjelpe seg... Jeg tror den politimesteren vår begynner å bli aldri så lite skjør. Jeg må nok ha noen ord med presidenten om dette opprørske politiet vårt..." Han la på røret og tuslet bort.

"Nå skjønner jeg ingenting," utbrøt Dag Teodor. "Det er visst fullt opprør på politistasjonen."
    "Nå har jeg hørt det også," sa Hvite Maska. Han knipset med ett med fingrene. "Men hvis det er opprør på politistasjonen, da er de jo altfor opptatt til å bry seg om ranet vårt..."
    "Ja, visst," ropte Dag Teodor glad. "Men jeg vil høre en gang til om det virkelig stemmer.
    Han tok opp røret. "Hallo. Er du der?"
    "Ja," svarte Dag Stubel. "Var det noe mer?"
    "Er det virkelig fullt opprør der?"
    "Ja. Vi trenger hjelp øyeblikkelig. Massene går berserk..."
    Dag Teodor mumlet: "Jeg vet ikke helt hva han vil..." Han så opp. "Men det er iallfall fullt opprør. Det holder for oss. La oss ikke kaste bort mer tid. Nå stikker vi."
    "Jeg var ikke klar over at politimesteren var så treig," brummet Dag Stubel. "Men nå later han iallfall til å ha skjønt tegningen. La oss nå sette i ga..."
    Han ble avbrutt av en stemme i telefonen: "Hallo. Er dette Arnes Pizza?"
    "Hva? Arnes... Nei, dette er ordføreren."
    "Hva? Ordføreren... Dette er Dag Ferdinand. Du kunne vel ikke være så elskverdig å sette meg over til Arnes Pizza? Det er ikke flere igjen her ute ved Herdevann, og han som selger erter og flesk er tom for erter og flesk. Men du har kanskje..."
    "DAG FERDINAND... Hva i huleste gjør du på denne linjen?"
    "Jeg bestiller pizza... Hei, er det deg, Dag Stubel?"
    "IKKE KALL MEG DET, DIN FEITE FLODHEST! Ingen skal vite det. Jeg har jo sagt at du ikke skal..."
    "Så, så, broder. Du trenger ikke være stygg i munnen. Alltid skal du mase om det der navnet ditt. Jeg skjønner ikke hva som er galt med det, siden du aldri vil at noen skal bruke det. Du har vel ikke tilfeldigvis noe mat..."
    "NEI! Jeg har ikke mat. ...Og jeg aner ikke hvordan du kom inn på denne linjen, men nå legger du på!"
    Dag Stubel slengte på røret. "Jeg aner ikke hvordan, men den tosken Ferdinand var på linjen... Og han kalte meg Stubel."
    "Heter du Stubel?" utbrøt Stivskjegg.
    "Ja," gryntet Dag Stubel.
    Svarte Maska lo. "Han heter Dag Stubel, og brødrene hans er Dag Ferdinand og Dag Teodor. Det er brødrene Oppdal, for deg."
    "Tre oppfinnerbrødre?" spurte Stivskjegg.
    "Ja, men de to andre er dumme som brød. Den ene tenker bare på mat - ikke helt ulikt deg, Stivskjegg, men han har gjort det til en kunst. Og den andre er så korka dum at han bare blir kalt "Den Teite Oppfinneren"."

Flere knuter

"Nå skal du få se på den nye oppfinnelsen min, Dacky," sa R. Ødeneset, og tok fram en liten telefonliknende sak fra bilen. Den ligner på en vanlig mobiltelefon, bare mye mindre. Du kan lett putte den i skjortelommen, og ta den med deg overalt.
    Med ett ringte telefonen, og Ødeneset skvatt til.
    "I alle dager... Den ringer uten at jeg har koblet til teleoperatøren..."
    "Ta den da vel," sa Ranni muntert. "Kanskje det er noen som lurer på om de har ringt feil..."
    "Hallo," sa R. Ødeneset i telefonen.
    "Hallo. Er jeg kommet til Arnes Pizza?"
    "Arnes Pizza???"
    "Å, endelig. Du kan tro jeg har havnet på mange underlige steder før jeg kom fram til dere. I sted var det visst en forretning i Hong Kong... Dette er Dag Ferdinand. Jeg vil gjerne bestille 60 pizzaer med alt på, og en halv liter Cola..."
    Ødeneset så forundret på de andre. "Det er en Dag Ferdinand som tror han er kommet til en pizzarestaurant."
    "Ah. Jeg kjenner ham," utbrøt Ranni. "Det er en skrulling som bare tenker på mat. Han er i stand til det mest utrolig i sin evige jakt på føde."
    Ødeneset tok opp telefonen igjen. "Jeg beklager men du er nok kommet feil."

Handlingens time

Rapp tråkket på gassen for ikke å bli hengende for langt etter bilen til treerbanden. Han var glad over å sitter bak rattet på sin egen bil, og heldigvis var ikke tanken tom. Dyea satt i setet ved siden av og klappet det underlige dyret deres. Det kom en intens dur fra det, og den overdøvet nesten bilduren.
    Med ett kom en lang kolonne med politibiler susende forbi i vill fart. Alle sammen med blålys og hylende sirener.
    "Nå er det opp til oss," sa Dyea urolig.
    "Ja. Det er skremmende hvor lett de bandittene fikk lurt bort politiet."
    De svingte forbi Bikkjedal Sparebank, på vei mot en større og feitere bank... Foran inngangspartiet til sparebanken gikk en enslig flaggpike med en hund i bånd. Hunden lå på et rullebrett, men like før inngangen til banken hoppet den av.
    "Jepp," sa Rapp. "De er ute etter sentralbanken."
    Bandittene svingte opp Handelsgaten, og forbi innenriksdepartementet.
    "Hvordan skal vi få stoppet dem?" spurte Dyea.
    "Aner ikke. Vi får bare følge etter og se hva som skjer. Kanskje noe dukker opp..."
    "Kanskje vi skulle forsøke å sabotere bilen deres?"
    "Ja, det prøver vi."
    De stoppet før de svingte inn i Mynardsgate, hvor sentralbanken lå. Fra gatehjørnet kunne de se treerbanden som allerede var i ferd med å bryte seg inn i banken. Dag Stubel fiklet med noe ved døren, mens Svarte Maska hadde klatret opp til en koblingsboks i en medbrakt stige. Stivskjegg sto og holdt vakt.
    "Tro hvor lang tid de vil trenge på å sette alarmen ut av spill?" undret Rapp.
    "Ikke lang tid," kommenterte Dyea. "De er alt på vei inn..."
    Dag Stubel var vitterlig alt forsvunnet inn døren, og Svarte Maska fulgte etter.
    "Søren," brummet Rapp. "Stivskjegg står igjen utenfor. Han skal vel holde vakt."
    Dyea sukket oppgitt. "Hvordan skal vi nå få sabotert bilen deres? Kjenner jeg dem rett, trenger de sikkert bare noen minutter på å få med seg millionene sine."
    "Hei," utbrøt Rapp. "Hva med den lille kjæledeggen din? Han ser ut til å være svært så intelligent. Prøv om du får ham til å skremme bort Stivskjegg. Da kan jeg komme meg bort til bilen i mellomtiden."
    Dyea satte dyret ned på fortauet og pekte på Stivskjegg. "TA HAM!" Dyret så uforstående på henne, men så fikk det øye på Stivskjegg. Det begynte å knurre og flekke tenner, og så satte det av gårde som en pil.
    Stivskjegg tittet på klokken. "To minutter. Sjefen sa åtte..." Med ett fikk han øye på dyret som kom farende mot ham. Han kjente instinktivt på buksebaken - som fortsatt manglet. "NEI! HA DEG BORT! HUSJ! BORT!"
    Han begynte så smått å løpe mens han ennå ropte, men snart tordnet han ut gaten så fort han bare maktet. Dyret var like i hælene på ham.
    Rapp løp hurtig bort til bilen til treerbanden, åpnet panseret, og røsket ut en hel drøss med ledninger. "Det burde gjøre susen," smålo han. Han løp tilbake igjen, med ledningene i hånden.

"Vi greidde det," ropte Svarte Maska i vill begeistrelse.
    Dag Stubel hadde nettopp klart å åpne hvelvet, og nå skuet de inn på stablene med penger.
    "Skrik litt høyere, ditt naut," gryntet han. "Jeg tror ikke de hørte deg helt ut til Herdevann." Han tok en diger sekk, gikk inn i hvelvet, og begynte å sope pengestablene oppi.
    Svarte Maska snøftet litt for seg selv, før han fulgte etter, også han med en diger sekk.
    Etter å ha fylt sekkene sine, kom de løpende ut. Men ved inngangsdøren braste de overende og sekkene fløy ut i gaten. De hadde snublet i en snor Rapp hadde spent opp. Rapp hoppet oppå Svarte Maska, før han fikk summet seg. Dyea forsøkte å gripe Dag Stubel, men han var for snar. Han skvatt til side, og slo etter henne. Han bommet. Et nytt forsøk, men nå fikk han merke at Dyea ikke var noen vanlig journalist. Hun tok ham i et judogrep og slengte ham over skulderen og i asfalten. Han kom seg på beina i en rasende fart. To sekunder brukte han på å vurdere situasjonen. Så hoppet han inn i bilen.
    Dyea vinket til ham. I hånden holdt hun opp ledningene Rapp hadde dratt ut fra motoren. Dag Stubel smilte hånlig til henne. Han vred om nøkkelen, og bilen startet med et brøl. Han rullet ned vinduet, og idet han svingte ut ropte han: "Dere visste ikke at jeg hadde en motor til bak..." Han raste av gårde, og forsvant ut i Handelsgaten.
    "Så ergerlig," brummet Rapp. "Og Stivskjegg og vår nye venn er også borte."
    "Nei, der kommer de," utbrøt Dyea.
    Stivskjegg kom pustende og pesende ned gaten igjen, fortsatt med det viltre dyret like i hælene. Men dyret løp ikke lenger i raseri - det så mer ut til å trave lett bak Stivskjegg.
    "REDD MEG!" hylte Stivskjegg. "REDD MEG! HØRER DERE! REDD MEG FRA DETTE UHYRET!" Han løp like bort til dem, og gjemte seg bak ryggen til Rapp.
    Rapp snudde ham rundt seg, og bandt armene hans på ryggen med noen av ledningene fra bilen. Det lille dyret hoppet rett opp i Dyeas armer, og begynte å male. Stivskjegg skalv ennå der han sto, uten å gjøre noen som helst motstand.

Ut fra inngangen til Bikkjedal Sparebank kom Dag Teodor og Hvite Maska løpende i full jubel. Begge bar de på hver sin store sekk full av penger.
    "HURRA!," ropte Dag Teodor. "Endelig klarte vi det. Endelig et vellykket ra..."
    Før han fikk snakket ut tråkket han på rullebrettet med dødningeskallen, og beina hans fløy i været. Hvite Maska løp rett inn i ham, og fløy på trynet over ham og i asfalten. Begge to ble liggende halvt i svima, mens en enslig flaggpike og hennes hund tuslet ned mot hovedveien. Om hunden smilte der den travet lett ved siden av piken var vanskelig å si, men slik så det iallfall ut...
    Rapp og Dyea bremset opp foran de ulykkelige. De hadde plass til to til i bilen sin. "Og kommer de ikke inn i baksetet," sa Rapp, "så er det plass nok bak i bagasjen."

En festdag er over

Så endte alt godt i byen - med unntak av at Dag Stubel slapp unna. Men hvordan gikk det ute ved Herdevann?
    "For et kaos," utbrøt ordfører Ugluf. "Og jeg som hadde forberedt meg så godt i år. Aldri hadde jeg trodd at det var politiet som skulle stå for bråket. Og så her ute da... La gå at vi måtte ha livredder til den tullingen som hoppet på vannet da presidenten skulle tale, og la gå med at en enslig fisker ble banket opp av en mobb... men slik politivold som vi nå er vitne til er aldeles uhørt... Og dersom jeg noen gang får tak i den lømmelen som dro ut ledningene til høyttalerne, da skal jeg personlig hudflette..."
    Han ble overdøvet av alt bråket fra politi og folkemasse, i en sammenflettet vase, der politiet forsøkte å arrestere så mange som mulig, mens folkemassen forsøkte å komme seg unna.
    Ved sitt bord til venstre for podiet satt Ranni, Dacky og R. Ødeneset og beskuet kaoset.
    "Det ble en høyst uvanlig fest i år," sukket Dacky. "Jeg har aldri sett så mange mennesker løpe i vill panikk før," kom det fra Ødeneset. "Se, der angriper til og med ordføreren politimesteren. Og er ikke det presidenten som slår ordføreren i hodet med den parasollen?" "Men været kan iallfall ingen klage på," klukket Ranni.