Dag Teodors kaninfarm - (2005)

En stor idé

- AAAALDRI!
    Dag Teodor brølte til sin eldre og fetere bror.
    - Du får aldri komme i nærheten av dem. Jeg vet nok hva som skjer. Ikke før jeg snur ryggen til, så slakter du dem, tilbereder og steker dem, og før jeg vet ordet av det, har du spist dem alle sammen.
    Dag Ferdinand trakk på skuldrene. - Du får klare deg alene, da. Jeg ville jo bare gi en hjelpende hånd.
    - Jeg kjenner til den hjelpen du gir, fnyste Dag Teodor. - Hva skjedde den gangen du skulle passe på huggormen min, kanskje? Ikke før jeg var ute av døren, så spiste du den. Hjelpende hånd, du liksom...

Hvite Maska kom inn i stua. - Hva er det dere krangler om?
    - Jeg sa at jeg hadde lyst til å starte med kaniner, fortalte Dag Teodor, - og denne storeteren her ville naturligvis hjelpe til.
    - Spise opp, mener du vel, lo Hvite Maska.
    - Akkurat det jeg mente, sa Dag Teodor, og skulte olmt bort på sin bror.
    Dag Ferdinand reiste seg møysommelig fra stolen han satt i. Den var forlengst blitt hans stol, da alt som het fjæring var røket, og stoppen var blitt komprimert og forflyttet, slik at for alle andre enn ham, var stolen et mareritt å sitte i. Men for Dag Ferdinand passet den helt perfekt...
    - Ja, ja, sa han. - Jeg skjønner når mitt nærvær ikke er ønsket.
    - Det var ikke sånn jeg mente det, unnskyldte Dag Teodor.
    - Kanskje ikke, brummet Dag Ferdinand, - men alt dette kaninpratet har gjort meg sulten. Jeg stikker bort på Kalles.
    - Men du har jo ikke engang spist opp lammelåret, utbrøt Hvite Maska.
    Dag Ferdinand så på det han holdt i hånden. Da han kom inn, var det nesten helt, nå var det noen trevler med kjøtt igjen. Med største eleganse, og i to akrobatiske munnbevegelser, var beinet med ett kjemisk fritt for kjøtt. Han slengte beinet over til Hvite Maska, og gikk.
    - Aha, mumlet Hvite Maska. - Det som er en middag for andre, er kun et par munnfuller for han der...

- Hva så med disse kaninene, Dag Teodor, spurte Hvite Maska.
    - Du vet hvordan min mor alltid kjempet mot bestefar, men klarte aldri å vinne oss barna - meg, Dag Ferdinand og Dag Stubel, tilbake?
    - Ja, jeg kjenner til historien. Sørgelige greier.
    - Hun klarte aldri å vinne over bestefar, men før hun døde, testamenterte hun alle pengene sine til meg. Femti tusen kroner!
    - Mer penger enn vi har sett i hele våre forbryterske liv, utbrøt Hvite Maska, og nærmest siklet. - Men hvorfor ga hun dem til deg? Jeg trodde ikke hun likte forbrytere.
    - Stemmer, og da burde hun jo gitt dem til Dag Ferdinand. Men jeg tror ikke hun likte ham heller. Da vi var små, spiste han alltid opp all maten, så vi andre måtte gå sultne. Dessuten er femti tusen kroner ikke mer enn en middels stor middag for ham.
    - Men for oss er det et liv i sus og dus, utbrøt Hvite Maska.
    - Jeg har tenkt å starte med kaniner, og jeg vil bruke litt av arven til det.
    - Hvorfor i all verden vil du begynne med kaniner?
    - De er så søte. Og dessuten kjenner jeg en på Kalles Middagsstue som sier at de gladelig vil kjøpe alt jeg kan levere, til god pris!
    - Tja, det kan jo vise seg å være en god idé...

Hvor skal de bo?

- Det finnes mange slags kaninraser, sa oppdretteren. Han viste Dag Teodor og Hvite Maska rundt.
    De var i Hetfrys, hos kaninoppdretteren Jonas Hermelinson, en av Herdelands største oppdrettere.
    - Disse dvergvedderne er de mest populære blant byfolk, sa han.
    - Se så nusselige de er, utbrøt Dag Teodor. - Men de er litt små.
    - De er også populære på utstillinger. Hva er formålet med kaninene dere skal ha?
    - Slakt, sa Hvite Maska. - Det er der pengene ligger.
    Hermelinson mumlet litt for seg selv. - Da bør dere satse på de store kaninrasene.
    - Ja, utbrøt Dag Teodor. - Jo større, desto bedre.
    - Jeg har to store raser. Disse er i slekt med de dere så i stad. De kalles Franske Veddere.
    - Jeg skjønte de var veddere, sa Hvite Maska. - Kan se det på hengeørene.
    - Utmerket, sa Dag Teodor. Store og ...
    Han ble stående og stirre på noe i et bur av jernrør, bortenfor alle andre, halvt dekket av en presenning. - Hva er det der?
    Kroppen hans nærmest dirret, og øynene lyste.
    Hermelinson skvatt til. - Øh... De der skulle dere ikke ha sett, altså...
    Men Dag Teodor var alt borte ved burene, og dro vekk presenningen. Synet fikk ham til å hoppe og danse av fryd.
    - Jøje meg, utbrøte Hvite Maska. - Er det kaniner eller kveg?
    Hermelinson kviet seg litt. - Det er en ny rase avlet fram av noen av oss oppdrettere på Herdeland. Vi kaller den Heløysk Kjempe. På voksne dyr kan vekten nå opp til 20 til 25 kilo, mot 7-9 for de vanlige kjempe-kaninene. Den er egentlig forbudt, for de er veldig vanskelige å håndtere. Utrolig kraftige kjever. Biter gjennom netting som om det var gress. Slipper de ut, kan de gjøre stor skade.
    - At de er ulovlige passer jo oss utmerket, humret Hvite Maska. - Kan de svømme?
    - Nei, ingen kaniner er glade i å bade. I Herdebukta pleier man ofte å slippe ut kaniner på holmene om sommeren.

Dag Teodor og Hvite Maska kjørte ned Bybakken, på vei fra Hetfrys mot Eikeskogen.
    - Jeg kan ikke fatte at du kunne ha en så god idé, utbrøt Dag Teodor. - Tenk å ha kaninene på en øy i stedet for i bur.
    Hvite Maska brummet. - Jeg har ofte gode ideer, murret han for seg selv.
    - Jeg var ikke særlig glad i tanken på at de stakkars kaninene skulle bo hele livet inne i trange bur. Å slippe dem ut på en øy er jo helt perfekt.
    - Og hvor har du tenkt å få tak i en hel øy da? Kjøpe en i butikken?
    - Jeg har ikke tenkt å kjøpe en øy, jeg har tenkt å leie en...

Dag Teodor og Hvite maska kom til Mjødland, det store neset i Herdevann. Dag Teodor svingte inn til en av gårdene, og stanset foran våningshuset. De gikk ut, og Dag Teodor banket på.
    - Dag Teodor, gamle røver, utbrøt mannen som kom ut.
    - Alf Holbakkfrisen, utbrøt Dag Teodor.
    - Det er åpenbart at dere to kjenner hverandre, sa Hvite Maska overrasket. - Du har aldri sagt at du kjente noen på Mjødland, sa han til Dag Teodor.
    - Dag Teodor og jeg ble kjent da jeg knep ham i å stjele epler på Øy, lo Alf. - Han og brødrene hans var på ferde, og jeg knep Dag Teodor og den fete broren. Den slue slyngelene av en tredjemann slapp unna.
    Alf ble morsk da han tenkte på den slasken.
    - Men Dag Teodor her, han var slik en uskyldig og koselig slyngel. Ja, den fete broren hans også, skjønt jeg ble nødt til å jage ham bort, etter at han hadde fortært frukten på hele sju trær.
    Hvite Maska lo. - Det er akkurat likt ham. Håper han fikk en durabelig magepine.
    - Det gjorde han også, sa Dag Teodor, men det var ikke på grunn av eplene. Hele natten klaget han over at magen verket av sult...

- Leie Øy av meg, mumlet Alf. - Tja, jeg vet ikke. Jeg høster riktignok ikke epler derfra lenger, men jeg pleier jo å høye der hver sommer. Det er ikke så mye for mine egne dyr, for nå som vi har fått arbeidet opp jorda her på Mjødland, og tilsatt det nye jordsmonnet vi fikk fra kommunen, får jeg inn nok med fôrhøsteren. Men høyet fra Øy er populært blant hesteoppdretterne på Giff - det har slik en utsøkt kvalitet. Jeg vil tape inntekt om jeg leier ut Øy.
    - Hvor mye? spurte Dag Teodor.
    - Jeg pleier å få inn bortimot ti tusen på høysalget.
    - Jeg kan betale deg så mye, sa Dag Teodor. - Arven fra mor har gjort meg velstående...
    - Ja, da ser jeg jammen ikke noen grunn til å ikke leie ut Øy til deg. Skjønt...
    - Ja...? Hjertet sank i Dag Teodors bryst.
    - Hver vår pleier speiderne i Bikkjedal å dra på leir til Øy. Jeg tar jo ikke noe betalt for det, men det ville være synd om de ikke fikk fortsette med det.
    Dag Teodor pustet lettet ut. - Ikke verre. For meg må de gjerne komme så ofte de vil.
    - Da er det i orden, sa Alf. - Du kan leie Øy for ti tusen kroner året. Hvor mange år vil du leie?
    Dag Teodor tenkte seg om. - Jeg har nok til å betale for 4 år, uten å blakke meg helt. Men innen da regner jeg med å ha tjent nok til å kunne fortsette.
    - Da sier vi at du leier Øy i fire år, og så kan vi avtale på nytt etter det.
    - Det er en avtale, utbrøt Dag Teodor, og tok Alf i hånden.

Kaninfarmen

En varebil med tilhenger kjørte over Kokfryssletta. Inne i bilen var, foruten to fyrer foran, fire solide bur med hver sin Heløysk Kjempekanin inni. I tilhengeren var det sju bur til.
    - Nå har du brukt førti tusen kroner av arven på å leie Øy i fire år, sa Hvite Maska. - Du har brukt to tusen på kjøp av kaniner, og fem hundre for leie av denne bilen og tilhengeren. Det betyr at du har kun 7 500 kroner igjen. Dette blir en dyr hobby...
    - Ikke hobby, utbrøt Dag Teodor. - Det er en investering. Tenk på alt vi kommer til å tjene på å selge kaninkjøtt.
    - Tenk på alt arbeidet vi vil ha med å stelle dem... Gi dem mat...
    - Er du på styr? Gi dem mat? Hørte du ikke hva kaninmannen sa? Kaniner spiser gress. Hva er det mest av på Øy? Gress, nemlig. Alt vi trenger å gjøre, er å slippe dem ut, og la dem stelle seg selv. I løpet av sommeren får de unger, og så kommer vi til høsten og plukker ut de vi vil slakte. Hva kan være enklere enn det?

- Leie av båt, kroner 200, mumlet Hvite Maska. - 7 300 kroner igjen...
    - Å, hold nå opp. Man må bruke penger for å tjene penger.
    - Nå skulle bestefaren din hørt deg, utbrøt Hvite Maska. - Da tenker jeg du hadde fått så rompa ble både rød og sår.
    - Ja, jeg må innrømme at jeg kjente et stikk i meg da jeg sa det.
    Dag Teodor grøsset. - Føltes som å banne i kirka, gjorde det. Jeg skal aldri si det igjen. Jeg er blitt negativt påvirket av TV...

Med hver sin åre, og 4 bur i båten, rodde Dag Teodor og Hvite Maska mot Øy. Vinden blåste fra øst, og således rett imot dem.
    - Fytti grisen for et slit dette er, utbrøt Hvite Maska.
    - Det var du som ikke ville at vi skulle betale en ekstra hundrelapp for leie av motor, pustet Dag Teodor.
    - Hvor langt er det egentlig over her?
    - Mannen sa at det var 263 meter.
    - 263? Ikke 263 og en halv?
    - Du trenger ikke være spydig.
    De pustet og peste og rodde. De slet og kavet. Og fordi Dag Teodor var litt mer iherdig enn Hvite Maska, måtte de rett som det var endre kurs, fordi de hadde svingt for mye i Hvite Maskas retning.
    - Har du hørt om kjerringa som var ute og rodde i sterk motvind? spurte Dag Teodor.
    - Nei, brummet Hvite Maska. - Hva med henne?
    - Hun tenkte med seg selv, der hun rodde: Håper vinden snur på tilbakeveien...
    Dag Teodor lo av sin egen vits.
    - Jeg håper hun ikke hadde 80 kilo kanin og 200 kilo bur i båten sin, gryntet Hvite Maska. - Hvorfor kjøpte hun seg ikke heller en påhengsmotor?

Det ble to turer til, før alle kaninene var kommet trygt fram. Idet de siste kaninene var sluppet fri, falt både Dag Teodor og Hvite Maska om på bakken, helt utmattet. Dette var like ved der den sammenraste broen til fastlandet lå. Ved siden av sto et skilt som sa at broen kom til å bli bygget opp igjen i 2007. (Noen hadde strøket over 2005.)
    - Om jeg aldri ser en kanin mer i hele mitt liv, så er det mye for tidlig, utbrøt Hvite Maska.
    Han så på en av kaninene som gnaget på et tre. - Det er jo bevere, og ikke kaniner, stønnet han. - Vi har fått feil dyr...
    - Se så koselige de er, sa Dag Teodor, og maktet omsider sette seg opp mot en trestamme. - Se som de koser seg ute-a
    i det fri.
    - Hva tenker du å gjøre med pengene som er igjen av arven?
    - Jeg tror jeg trenger en ferie. Hva om vi reiser til Lilløy resten av sommeren?
    - Ah. Hvite strender så langt øyet kan se, damer i bikini, soling og avslapping.
    De de rodde tilbake til fastlandet igjen, var skiltet som sa når broen skulle bygges opp igjen blitt endret. Nå sto det at den skulle bygges opp igjen "aldri".

En laaang ferie

Ferien til Dag Teodor og Hvite Maska gikk ikke helt som planlagt. For det første ble de overfalt og ranet første dagen de var på stranden. En slesk ungdom stakk av med alle pengene deres - den nette sum av 4 350 kroner. (Dette var etter at de hadde betalt bropenger for å komme over Doggebroen, parkering ved stranden, og en liten hytte de hadde leid for fire uker.)
    For å kompensere for tapet, hadde de to bestemt seg for å kopiere ungdommen, ved å overfalle og rane folk på stranden. Dessverre for de to, var deres første offer ikke helt velvalgt...
    - Jeg tror ikke vi skal prøve oss på denne dama, sa Hvite Maska.
    - Hvorfor ikke? Hun ser da ikke så stor og sterk ut.
    - Nei, men se på den fyren som er sammen med henne.
    - Tja... Han kan jo bli et problem...
    - Jeg vet ikke... Kanskje vi bør vente litt til?
    - Men vi har jo alt ventet i åtte dager. Jeg tror ikke vi vil finne noe bedre offer enn dette.
    De ble dermed enige om å forsøke.
    Da de to braste fram og ropte "Opp med hendene, dette er et ran!", segnet den stakkars mannen som var med damen om av skrekk. Damen, som forøvrig var Herdelands OL-håp i fribryting, mishandlet de to stakkars bandittene så fælt at det gikk flere år før de vurderte å bedrive skurkestreker ved stranden igjen.

Dagen etter bestemte de seg for å bedrive skurkestreker ved svømmebassenget i stedet.
    De slapp heldigvis å bli banket opp denne gangen, men siden det viste seg at det var polititets sommerfest som ble avholdt ved bassenget, endte våre to venners forsøk med et fengselsopphold.
    Da de slapp ut igjen uken etter, prøvde de seg på skurkestreker rundt hotellene. Der fikk de så mye juling av værelsespikene at de måtte på legevakten. De forsøkte å rane legevakten, noe som gikk skeis, da Dag Teodors bandasje røk, og de måtte vende tilbake med tjuegods og mange unnskyldninger. En mer smertefull bandasjering hadde aldri Dag Teodor vært med på før.

Videre forsøkte de seg med skurkestreker i fjellklatrerleiren. Det førte dem tilbake til legevakten med én brukket arm og to brukne ribben.
    Da de to uker senere prøvde seg igjen en siste gang, gikk alt sammen virkelig galt. Ikke bare brakk Dag Teodor foten, og Hvite Maska høyre arm, men så var det også presidenten selv de overfalt ved landeveien. Dette, sammen med alle skurkestrekene deres den sommeren, førte til at de fikk sin strengeste straff noensinne. Ett år i fengsel, og ett års samfunnstjeneste. Det siste ble omgjort til fengsel, etter første dagen utenfor murene.

Et lite problem...

Heløysk Kjempekanin er ikke viden kjent. Den er blitt avlet fram de siste hundre årene av undergrunns-kaninavlere på Herdeland. En krysning mellom flere av de store kaninrasene, også krysset med en, ufattelig nok, Herdelandsk lokal kaninrase (som nå er utryddet), nå verdens største kanin. Med en voksenvekt på opp mot 25 kilo, er den i sannhet en uhåndterlig rase. Og det faktum at kjevene er sterkere enn noen kunne ha forventet, gjør at den offisielt ikke eksisterer, uoffisielt er den forbudt, og i de urbane mytene er den opphøyet til asfaltjungelens terror. (Det skal nevnes at åtte individer rømte fra en oppdretter like ved Bikkjedal, og herjet i byens hager og parker i tre samfulle uker, før heimevernet klarte å stoppe dem. Det var forøvrig etter dette at forbudet ble innført.)
    Det er bortimot umulig å løfte disse beistene, iallfall om en ikke er villig til å miste større stykker av armer og overkropp til sylkvasse kanintenner. De uredde og traustige dyrene kan heller ikke jages. (De liker imidlertid svært godt å jage andre.) Kun bur med tykt og solid jerngitter kan holde på dem. Alt i alt er det svært uregjerlige dyr å hanskes med, og dyrt, all den tid de krever så kraftige bur, og så mye mat.
    For Dag Teodor var verken mat eller bur noe problem. Det var imidlertid de to årene i fengsel. For kaniner er som kjent ikke tilbakeholdne når det gjelder å føre slekten videre. Og Heløysk Kjempe kan få opptil 10 unger i hvert kull, og ca. ett kull hver andre måned. Fra mars til oktober driver de på, og tar seg kun en pause om vinteren.

Første året speiderne fra Bikkjedal var på Øy, gikk alt bra. De koste seg og syntes det var koselig med kaninene. Året etter var det ikke fullt så koselig. Til å begynne med syntes ungene at det var svært spennende å utforske kaninganger. Men da noen av dem med ett møtte en 25 kilos kanin-okse åtte meter under jorden, gikk spenningen over i frykt, og så vill flukt.
    Speiderleiren ble ekstra kort det året.

Det var omtrent to år siden Dag Teodor og Hvite Maska hadde sluppet ut kaninene på Øy. De hadde ikke penger til å leie båt så de kom seg over, langt mindre til å komme seg fra Bikkjedal til Herdevann. De hadde imidlertid råd til å motta en advarsel fra dyrebeskyttelsen - hovedsaklig fordi portoen alt var betalt, og fordi postmannen fortsatt kom med post til dem.
    - Hva i alle dager vil dyrebeskyttelsen med oss? lurte Hvite Maska.
    - De sier at... JØJE MEG...
    Dag Teodor falt av stolen.
    - Hva er det?
    - De... De sier at de har talt kaninene på Øy, og tallet de har kommet fram til er helt sinnsykt.
    - Jasså? Vi slapp jo bare ut 11 stykker. Etter to år kan det da umulig være mer enn et par hundre av dem?
    - Et par hundre? Prøv tjue tusen!
    - TJUE TUSEN? På bare to år? Det må være en feil.
    - De sier at hvis vi ikke snart reduserer bestanden, vil dyrebeskyttelsen anmelde oss for dyreplageri. Kaninene har fortært alt som er av trær på øya, og snart er det ikke mer gress igjen. Kaninene vil sulte ihjel. Dessuten har de laget så mange ganger og gravd opp så fælt på øya, at den aldri vil kunne brukes til jordbruk igjen. Ikke uten betydelige omkostninger - noe ingen i sin rette forstand vil finne på å legge ut.
    - Synd for Alf Holbakkfrisen, lo Hvite Maska.
    - Dette er ikke noe å le av, ropte Dag Teodor. - Det er jo grusomt! Hva i alle dager skal vi gjøre?
    - Aner ikke. Hvordan reduserer man en kaninbestand?
    - Skyter dem, tror jeg. Men jeg har ikke hjerte til å skyte de søte kaninene.
    - Hvordan hadde du tenkt at vi skulle få slaktet dem da? brummet Hvite Maska. - Sende et brev til dem, og be dem gjøre det selv?
    - Jeg må innrømme at akkurat dette med slaktinga var noe jeg hele tiden skjøv foran meg.
    - Så hva skal vi gjøre? Vente til vi blir anmeldt, komme i fengsel, og la staten ordne opp?
    Dag Teodor tenkte. Og tenkte. Og tenkte enda litt til...
    Resignert utbrøt han: - Nei, jeg tror jeg har en bedre idé...

Kaninøya

- Og overalt rundt slotts-ruinene og på øya forøvrig ser vi spor etter dem. Spor etter den tiden da kaninene hersket over Øy.
    Guiden pekte utover sletten. Den var full av hauger og jordvoller, nå heldigvis frodig tildekket av gress. Turistene tok bilder, og spurte om det virkelig var sant at det var kaniner som hadde vært årsaken til alt dette hærverket. Det fantes ikke ett eneste tre igjen, og selv steiene på slottsruinene var gnaget på.
    Guiden smilte for seg selv, og så utover alle (de godt betalende) turistene som var så fascinert av landskapet kaninene hadde frambrakt.
    - Hvordan ble problemet med kaninene løst? spurte en av turistene.
    - Det er fortsatt kaniner igjen her på Øy, fortalte guiden, men nå er de bare noen hundre i tallet, og svært sky. En dag for snart fire måneder siden, kom en tykk mann fra Bikkjedal, med en kniv i den ene hånden og en grill i den andre. Han bodde her på øya - i disse ruinene faktisk - i to måneder. I løpet av den tiden reduserte han kaninbestanden til det den er nå. Hadde det ikke vært for at dyrebeskyttelsen reagerte så raskt som den gjorde, ville hele bestanden vært utryddet nå.
    Den middelaldrende guiden satte seg på en av steinene ved ruinen.
    - Øya er omgjort til kaninreservat, og huser nå verdens eneste forekomst av Heløysk Kjempekanin. En ring av undergrunnsoppdrettere har i lang tid avlet på rasen, men nå i sommer ble de alle som én raidet av politiet, og den ulovlige virksomheten ble avsluttet. Så kaninene her på øya er de eneste som er igjen av rasen. Nå er den beskyttet. Det er kun kaninenes naturlige fiende som en gang hvert år får slippe ut på øya, for å hindre at bestanden tar over.
    - Hvilket dyr er denne kjempekaninens naturlige fiende?
    - Den tykke mannen, så klart, smilte guiden.
    På navneskilet hans sto det: Alf Holbakkfrisen.