En øy med en borg

Dette er en historie skrevet for den yngre garde - hvis vi har noen lesere der - skjønt jeg tror flere vil finne den interessant.

Joald og Stine kjedet seg. De hadde kjedet seg helt siden de dro fra Kildestad. De hadde kjørt over den endeløse Kildesletta, glodd på kildene de bare hadde sett tusen ganger før. De hadde stirret opp på Kildefjell, som de bare så hver eneste dag i sine liv. Så hadde de kommet til Tarkkersbru, og landskapet skiftet.
    De kjørte over Julibakkene. "Det er juli, og vi kjører i Julibakkene," sa Joald surt.
    "Kan vi ikke stoppe og plukke noen bær?" spurte Stine.
    "Nei," sa mor. "Men nå er vi snart i Hallgrimborg. Vi kan stoppe der og kjøpe is."
    De stoppet ved en bensinstasjon like i utkanten av byen. De var over en kilometer fra havet og fiskehavnene, men overalt hørtes måkeskrik. Hallgrimborg var kjent for sitt store antall måker, skjønt noen vil vel heller kalle det beryktet.
    "Glad vi ikke bor her med alt dette fuglebråket," sa Joald.
    "Nei, det er mye bedre med gjødsellukta hjemme," sa Stine sarkastisk. "Du er jo så glad i den..."
    Joald brydde seg ikke om å kommentere.
    Med hver sin is satt de igjen i bilen og kjedet seg. Bakkene opp Karnassus og Utildskleiva var kjedelige. Men den siste biten opp Sørhellinga var ikke helt uten inspirasjon. Utsikten ned mot Hallgrimborg var upåklagelig.
    Men så var de for alvor inne i den tette Askeskogen. Kilometer etter kilometer. Skogen sto tett om dem, og under løvverket var det bare grå og svarte stammer.
    "Jeg kjeder meg," sa Joald.
    "Jeg også," sa Stine.
    "Syng en sang, da," brummet far. Han var ikke spesielt begeistret for denne bilturen i utgangspunktet, og ungene i baksetet gjorde ikke tingene bedre.
    "Jeg har ikke lyst å synge," sa Joald.
    "Snart kommer vi til Askebakkene," sa mor. "Da kan vi se Herdebukta. Skal vi konkurrere om hvem som kan se flest øyer?"
    "Jeg vil se Ulvekjeft," sa Stine. "Jeg vil se Ulvekjeft."
    "Den ser ikke ut som et ulvehode herfra," brummet Joald. "Du ser bare en knoll som stikker opp over Hallgrimsøya. Antakelig klarer vi ikke å skille dem fra hverandre i det hele tatt."
    De kom over åskammen, og var på vei ned Askebakkene.
    "Jeg ser Hallgrimsøya," sa Joald. "Og Corda og Skarvøy."
    "Hvor er Ulvekjeft?" spurte Stine. "Hvor er den?"
    "Der," pekte mor. "Du ser den såvidt mellom Hallgrimsøya og Skarvøy."
    "Jeg kan ikke se den," klaget Stine. "Hvor?"
    Men så forsvant utsikten, idet skogen reiste seg tett omkring dem igjen. Nå og da fikk de noen glimt ut mot bukta og landet nord for Askeskogen, men det var bare korte øyeblikk.

De var ute av skogen, og var kommet til Gismars Mark. De kom til veikrysset med veien mellom Bikkjedal og Lilløy.
    "Skulle ønske vi heller skulle på ferie til Lilløy," sa Joald sur. "Der kan vi iallfall bade og ha det gøy."
    "Det er massevis dere kan gjøre på Pels også," sa mor. Det er flott natur, og mye plass for dere å leke på."
    "Men vi kan ikke bade," murret Joald. "Vi kan ikke bade i Herdevann fordi det er drikkevann. Men rådyr og rotter og mus kan gå og skite i vannet. Det er det ingen som bryr seg noe om."
    "Ikke klag," sukket mor. "Vi kan kjøre ned til Vismørk, til badeplassen i Herdeelv."
    "Det er alltid så mange mennesker der," klaget Joald.
    "Ikke på langt nær så mange som på badeplassene på Lilløy," sa far strengt. "Slutt å klage nå!"
    "Det blir så gøy, så," sa mor. "Bare vent og se."
    Joald brummet. "Det blir så gøy så," hermet han surt. "Det blir ikke bli så gøy, så, i det hele tatt."
    De gjorde god fart på den rette og fine veien, og snart hadde de passert både Veldmet, hvor avkjørselen til Broderlom og Sjøbakk var, og Wayans, hvor avkjørselen til Gisk lå.
    De passerte Bikkjedalsfjellet, og kom opp til Karmørk.
    "Skulle ønske vi heller kunne kjørt inn til Bikkjedal," sa Joald. Vi kunne besøke tante Vilda og onkel Morten.
    De krysset broen over Herdeelv, og var inne i den siste svingen før krysset der den Østlige Hovedvei begynte. Joald satt og håpte inni seg at de ville fortsette fram og ned dalen inn til byen. Men far satte på blinklyset, og begynte å bremse opp.
    "Kan vi ikke bare ta en liten tur inn i Bikkjedal?" ba Joald. "Det skal være sirkus i parken i dag, tror jeg."
    "For hundrede gang, Joald," sukket mor. "Vi skal ikke til Bikkjedal i denne ferien. Vi skal til Pels, hvor vi skal slappe av og ha det koselig, bare vi fire."
    "Det går ikke an å ha det koselig bare vi fire," murret Joald for seg selv.
    Stine satt og så på ham. "Hva glor du på?" utbrøt han. "Jeg vil også gå på sirkus," sa hun.

Et skilt med pil til høyre fortalte dem at de snart kom til avkjørselen til Pels.
    "Endelig," utbrøt far.
    "Ja," sa Joald sur. "Nå er det bare ni kilometer med støvete grusvei, så er vi framme på verdens kjedeligste sted."
    De svingte av hovedveien, og kjørte inn på den støvete grusveien. I sommervarmen var den virkelig støvete. "Jammen godt vi ikke har en bil foran oss," sa far. "Da vet jeg ikke om vi hadde klart å se veien."
    Det neste skiltet de så markerte badeplassen. Den var godt synlig fra veien, og de kunne se at det var stappfullt av folk der. Noen hadde til og med slått seg ned ovenfor fossen, der det ikke var lov å bade.
    "Det kunne vært gøy å padle ned fossen i gummibåt," sa Joald.
    "Det sier du bare for å tøyse," sa Stine. "Det går ikke an å padle i fossen."
    "Så klart," utbrøt Joald. "Den er ikke så stor. Mange har gjort det."
    "Ja," sa mor. "Det er mange som har gått utfor fossen i alle slags båter og kanoer. Men de er idioter alle sammen. Mange av dem har havnet på sykehus med brukne armer og bein. Fossen ser kanskje ikke så stor og farlig ut, men det er mange store og farlige steiner i den, og det er livsfarlig å forsøke å padle igjennom den. Bare tullinger og idioter vil prøve det."
    "Joald er en tulling og en idiot," lo Stine.
    Joald dultet borti henne med knytteneven.
    "Mamma. Joald slo meg," hylte hun. "Han slo meg. Han slo meg."
    "SITT I RO!" ropte far sint. "Nå er det ikke lenge før vi er framme. Jeg vil ikke høre et pip til fra dere to før vi er der. Er det forstått?"
    Han fikk ikke noe svar.

Joald gikk ut av bilen og skuet ut over det veldige Herdevann.
    "Ja, så er vi altså her. Verdens kjedeligste sted. Og vi skal være her i en hel uke."
    "Jeg vil plukke blomser," sa Stine. "Vil du være med?"
    "Nei," sa Joald. "Jeg vil ikke gjøre noen ting. Jeg skal sitte og ikke gjøre noe som helst helt til vi drar hjem igjen."
    "Verst for deg," sa mor, og tok Stine i hånden. "Jeg skal være med deg og plukke blomtser. Så kan Joald og far pakke ut av bilen."
    Joald sparket til en stein så den landet på stranden. Han var sur, og hadde slett ikke lyst til å være med å pakke ut av bilen.
    Han gikk bort til huset. Huset hvor mor hadde bodd da hun var barn. Nå sto det tomt nesten hele året. En uke hver sommer pleide de å tilbringe her, og i august pleide noen tyske turister å leie det i to uker. Resten av året var det ingen her.
    Morfar og mormor hadde bodd her hele sitt liv. Morfar døde da Joald var tre år, og mormor da han var fire. Tante Vilde og onkel Morten hadde bodd her et års tid etterpå, før de flyttet inn i nytt hus i Bikkjedal.
    Joald låste opp med nøkkelen han hadde fått av far, og gikk inn. Det både luktet og så ut som om ingen hadde vært her på et år. Det lå et tynt lag med støv over alt, og på kjøkkenet hadde tyskerne glemt å lukke et vindu. Det lå blader i vasken, og en liten dam i vinduskarmen. Far kom til å bli rasende, tenkte Joald med seg selv, og smilte.

"To dager," utbrøt Joald sur. "Nå har vi vært her i to dager, og det har vært de verste dagene i hele mitt liv."
    "Jeg vet at du kjeder deg," sa mor. "Men i morgen skjer det noe," smilte hun.
    "Hva da?" Han skar en grimase og sa i en sur tone: "Skal vi ut og plukke blomster igjen?"
    "Ikke vær stor i munnen," skjente far.
    "Vent og se," sa mor lurt.
    Joald ventet, og morgenen etter så han. Tre båter bundet sammen i en lang rekke kom inn mot brygga deres. I den første satt en mann og en dame og styrte hver sin påhengsmotor. Foran i båten lå det høygafler og river. De to båtene de tauet var helt tomme. De hadde ikke motor, og begge hadde flat bunn.
    Mannen og damen var eldre enn mor og far, men ikke så gamle at Joald kunne kalle dem gamle. Det vil si bestefar-gamle.
    "Ohoi, der," ropte mannen.
    "Hallo," svarte mor. "Hvordan står det til?"
    "Bare fint," ropte mannen tilbake.
    Han la til ved bryggen, og festet et tau fra båten til en påle. Han og konen steg i land.
    "Alf," sa mor, og klemte mannen. "Og Jusse," ropte hun, og klemte damen.
    Far tok Alf i hånden, og hilste. Han hilste også på Jusse. "Vil dere ha en kopp kaffe?" spurte han.
    "Nei, jeg er redd vi ikke har tid til det," sa Alf. "Vi har mye å gjøre i dag, og solen står alt høyt på himmelen."
    Mor ropte på Joald og Stine. "Dette er Alf og Jusse," sa hun. "De bor på Mjødland, på andre siden av vannet, og nå er de på vei til Øy for å høye. De er kommet over hit, fordi de lurer på om dere to har lyst til å være med dem?"
    "Være med dem og høye?" utbrøt Joald. "Ja, det blir jo veldig gøy..."
    "Dere trenger ikke være med og høye," sa Jusse vennlig. "På Kokfryssletta skal vi hente Nager, far til Alf. Han er for gammel til å være med og høye, men han er ikke for gammel til å fortelle historier, og ta dere med på oppdagelsesferd."
    Joald var slett ikke overbevist, men da han fikk vite at det var en borg på Øy, ble han med.
    "Pass på søsteren din," sa mor, da hun hjalp Joald gå ombord. Han satte seg ved siden av Stine, framme i baugen.
    De vinket farveld, da Alf og Jusse styrte båten ut fra bryggen. "Ha en fin tur," ropte far.
    De kjørte langs land hele veien. Der den gamle, nå sammenraste broen ut til Øy var, la de inn til land. Nager satt på en stein ved vannkanten og ventet på dem. Han røkte pipe, og nå og da blåste han en gråhvit sky av røyk i været.
    Alf hjalp ham inn i båten.
    "Hm, hm," brummet Nager. Nager var hva Joald ville kalle gammel. En skikkelig gammel mann. Han gikk med stav, krøket rygg, og han snakket med seg selv.
    "Hm, hm," brummet Nager igjen. "Disse to kjenner jeg ikke." Han så på Joald og Stine. "En kraftkar vestfra," sa han, og klappet Joald på skulderen. "Og en sommerblomst, ser jeg," sa han, og smilte til Stine. Hun smilte tilbake.
    "Vet dere," brummet han, og blåste en røyksky. "Vet dere at her gikk det en gang en stor og flott bro over til Øy? Hm, hm. Jo, da. En fin og flott bro. Dere ser restene etter den i vannet."
    Joald så flere steinblokker som stakk opp fra vannet, og like under overflaten kunne han flere steder se flate steinheller som han mente måtte ha ligget oppå blokkene. Noen av dem var sprukket, mens andre bare så ut som om de var blitt veltet av og ned i vannet.
    "Hm, hm. Det var rar skotte som het Ager McOllie som bygget den. En skikkelig raring..." Han puffet på pipen, og blåste ut røyk fra neseborene.
    Stine så på ham med store øyne.
    "Hm, hm," brummet Nager. "Har du ikke sett piperøyk før?"
    Stine ristet på hodet.
    "Hå håh." Han puffet igjen, men sa ikke noe mer.

Båten var kommet tilbake rundt Øy igjen, og nå la de til på nordsiden. Alf og Jusse fortøyde alle tre båtene godt, tok høygafler og river med seg, og så gikk de alle sammen mot enga hvor det sto flere hesjer og tørket i solen.
    "Har dere ikke høy på Mjødland?" spurte Joald.
    "Ikke så mye," svarte Jusse. "Jorden er ikke så god der, og det er lite vann. Bakkene tørker fort ut, og da blir det ikke mye gress."
    "Hm, hm," sa Nager. "Men her er det mye gress. Her har det alltid vært mye gress - helt siden Ager McOllie utryddet bregnene. Det blir aldri skikkelig tørt her, og da vokser det. Da vokser det..."
    De kom fram til der Alf og Jusse skulle begynne - de skulle ta høyet av hesjene og bære det til båtene.
    "Vi hadde en hest her før," sa Jusse, "men i fjor døde den, og vi har ikke fått noen ny."
    "Jeg tror vi kjøper en sånn der tohjuling til neste år," sa Alf. "En sånn tohjulstraktor. Det er for mye stell med en hest."
    "Men mye koseligere," sa Jusse.
    "Så gøy det hadde vært om det var en hest her," sa Stine. "Jeg liker hester."
    "Det er bare fordi du er jente," sa Joald. "Jenter liker blomster og hester. Gutter liker traktorer og mopeder og biler."
    "Hm, hm," kom det fra gamle Nager. "Der tar du kraftig feil, gutt. Hm, hm."
    Joald så på ham.
    "Hm, hm. Det er ikke mer enn femti år siden da hadde nesten hver eneste mann en hest. Hest til å ri på, hest til å dra plogen, hest til å kjøre tømmer - eller møkk. Før i tiden var hestene traktor og bil."
    "Ja, men det var før i tiden," sa Joald. "Nå er det bare jenter som liker hester."
    Alf lo. Han og Jusse begynte å arbeide med høyet.
    "Hm, hm," brummet Nager.
    "Kan vi se borgen?" spurte Stine. "Er det sant at det er en borg her?"
    "Hm, hm. Ja, det er sant. Den ligger bak åsen. Hm, hm. Bli med meg."
    De gikk opp åssiden, og snart kunne de se gamle steinvegger. Taket var falt ned for lenge siden, og noen steder var store deler av veggene falt ut, men de kunne fortsatt se at det var en borg.
    "For over to hundre år siden kom Ager McOllie hit fra Skottland. Det var han som bygde borgen. Den gangen var det min tipp tipp tipp oldefar som eide denne øya og landet rundt her. Han het også Nager. Nager Bardun."
    "Heter du også Bardun?" spurte Stine.
    "Hm, hm. Nei. Min oldefar byttet navn til Mjødland. Han flyttet dit da de fredet landet ved Kokfryssletta."
    De kom fram til borgen. Joald så drømmende på den store steinbygningen - denne festningen ute på denne lille øya i Herdevann.
    "Hvorfor bygde Ager denne borgen?" spurte han.
    "Hm, hm. Har var på flukt. Han hadde kommet ut med en sjørøver..."
    "En sjørøver?" utbrøt Joald.
    "Hm, hm. Ja. En sjørøver som het Langskjegg. Jeg vet ikke hva det var, men Ager var visst fryktelig redd ham. Ager kjøpte denne øya av min tipp tipp tipp. Ager var rik, og fikk mange folk med seg til å bygge festningen. Han bygget også veien som jeg sto og ventet ved da dere plukket meg opp. Hm, hm. Han bygget broen, og veien hit til borgen."
    "Hvor er den veien?" spurte Joald. "Jeg kan ikke se noen vei."
    "Hm, hm. Den er gjengrodd nå. Siden broen ble ødelagt her ingen brukt den. Du ser spor etter den der borte." Han pekte på et sted hvor det så ut som om det var en steinmur. Veien gikk rundt der, og ned åsen til vannet."
    De gikk inn i borgen. Den var en ruin nå, men de kunne se hvordan den en gang hadde vært. Det var to små tårn på den siden de kom inn - skjønt det ene var halvveis sammenrast. På den andre siden, inntil borgveggen, hadde det ligget en byggning. De så restene etter veggene. Og midt i gården lå en brønn. Kanten sto ennå, men taket var forlengst råtnet og forsvunnet.
    "Hm, hm. Den brønnen er så dyp at den går helt ned til vannflaten, og under. Der nede går det en tunnel ut til vannet. Pass dere for brønnen, barn. Den er farlig. Faller dere oppi den, kommer dere aldri ut igjen."
    Stine skalv, men Joald syntes det var tøft. Han ville gå bort til brønnen, men Stine holdt ham igjen. "Ikke gå," sa hun.
    "Hm, hm. Bli heller med meg," sa Nager.
    Han tok dem med bort til noe som iallfall ikke hadde stått her siden Agers tid. Det var en oppslagstavle. På den så de et bilde av hvordan borgen opprinnelig hadde sett ut, og det sto masse tekst der, på flere språk.
    "Hm, hm. I 1968 ble tårnet der borte," han pekte mot det vestre tårnet - det som så helt ut, "bygget opp igjen. Det var nesten helt sammenrast. I 1973 bygget de opp muren på østsiden. Da var den nesten helt sammenrast. I 1996 ble hovedveggen til boligen satt opp igjen." Han pekte på muren til byggningen ved nordveggen.
    "Kom Langskjegg noen gang hit og slåss mot Ager?" spurte Joald.
    "Hm, hm. Nei. Langskjegg kom aldri. Han døde, og da Ager fikk vite det, 20 år etter at han var kommet hit til øya, reiste han fra alt sammen, og dro tilbake til Skottland."

Joald, Stine og gamle Nager tilbrakte hele dagen i og rundt borgen. De gikk også en tur ned til den sammenraste broen. Der så de et skilt som var slått opp. På det sto det at broen kom til å bli gjenoppbygget i 2005.
    Midt på dagen hadde Jusse kommet opp til dem med brødskiver, brus og honningkaker. Siden hadde Joald og Stine lekt sjørøvere, og de hadde vært oppe i det ene tårnet i borgen, og sett på Nager, som satt på en stein ved brønnen og blåst røykskyer. Hele dagen gikk, og Joald og Stine hadde det virkelig gøy.
    I kveldingen tok Nager dem med tilbake til enga, der Alf og Jusse nå hadde båret alt høyet ombord i båtene. Så store var dyngene med høy i hver av de to prammene at Joald trodde de måtte da synke. Det var til og med så mye høy at de hadde måttet legge en hel del i slepebåten også.
    Joald og Stine satte seg i høyet, mens Nager satte seg helt frammerst, i baugen.
    De satte av gamle Nager der de hadde plukket ham opp.
    "Hvor er det Nager bor?" undret Joald.
    "Han bor på Harmetreff," sa Jusse. "Broren til Alf kommer og henter ham. Der ser dere bilen hans, forresten." Hun pekte på en grå bil som kjørte ned til vannet, der Nager hadde satt seg. De så en stor røyksky stige opp, idet Nager reiste seg, og gikk inn i bilen.

Tjue minutter senere lå de ved brygga på Pels. Joald og Stine sa farvel til Alf og Jusse, og løp så opp til huset, hvor de møtte mor og far.
    "Nå?" spurte far. "Har du kjedet deg veldig, Joald?"
    Joald smilte svakt.
    "Det har vært så gøy," utbrøt Stine. "Vi har sett en borg, og vi har lekt sjørøvere. Vi har vært oppe i tårnet, og hørt på gamle Nager som fortalte historier."
    Mor lo.
    "Visste du, Joald," begynte far, "at du er i slekt med Nager?"
    "Er jeg?"
    "Ja. Din oldemor, mor sin farmor, var søster til Nager sin far. Din mormor var søskenbarn til Nager. Din mor er tremenning til Alf."
    "Mamma?"
    "Ja, Stine? Hva er det?"
    "Er jeg også i slekt med Nager?"
    Mor lo. "Ja, du er også i slekt med Nager."