Skurkestreker
Av Jan Ove & Geir
 
SISTE NYTT:
26. Apr 2011: Geir gikk bort, så altfor ung
30. Mar 2009: Utklipp

Turen rundt Sommerskogen

Har du lyst til å bli med på en biltur rundt Sommerskogen? Her følger en skildring av en slik tur.

Sør-vest

Turen starter i Saltstad, og er på ca. 8 mil. Vi kjører ned til veien mellom Bikkjedal og Lilløy. Stedet her heter Nensmark. Det er uvisst hva navnet kommer av, men det mangler ikke på historier. Omtrent hver eneste som bor her har sin egen forklaring.
    Vi svinger av til høyre, og kjører over Saltslettas vestre del, og ned bakkene ved Viderfall. Til venstre, en god halvmil borte, reiser Kildefjell seg, med sine heier, topper og daler. Snart kommer vi til veien som går over Pointerpasset til Kildestad. Vi kjører videre nedover bakkene, mot havet.
    Vi er nå kommet til Saltdalen. Det er ikke mye salt her nå lenger, men før i tiden lå det minst like mye her som oppe på Saltsletta.
    På høyre side ligger Buskemang. Stedet har fått navn etter de mange og frodige buskvekster som trives her. Her er til og med noen vekster som kun finnes på dette stedet i hele verden. De er så klart fredet, beskyttet med store, strømførende gjerder. Man kan beskue dem på avstand, enten igjennom gjerdet, eller på plattformer, slik at man ser over gjerdet.
    Men nå er vi ved veikrysset vi skal ta av ved. Vi svinger av hovedveien, og setter kursen nordover.
    Snart kan vi se opp Trask-dalen, hvor Saltstad ligger på toppen. Byen er ikke synlig herfra, men hadde vi kjørt opp til Trask, kunne vi sett hustak.
    Fra Trask går det en vei inn i Sommerskogen, på sørsiden av Williemyra. Veien har forbindelse til Salttstad, og var opprinnelig anlagt for skogbruk. Nå for tiden er det lite skogbruk på denne siden av Williemyra, så området er nå tilrettelagt for turgåing.
    Vi har ikke kjørt langt forbi veien opp til Trask før vi krysser Bimla, elven som drenerer Williemyra. Om sommeren er det ikke mye til elv, da Williemyra ofte tørker inn til mange små myrer, som holder på vannet sitt. Men om våren og høsten, når det regner som verst, er dette en skummel elv. Den har minst tre ganger vært så stri at den har ødelagt hele eller deler av broen. Bimla renner ut i Ålsvåg, hvor fiskerne på Ålen har sine båter.

Nord-vest

Reisen fortsetter, og vi kjører i de bratte skråningene under skogen. Snart er vi på Knakk. Dette er bondeland, skjønt gårdsdriften har avtatt kraftig de siste 50 årene. På denne tiden har Sommerskogen strakt seg godt nedover skråningene, og noen steder står den like opp til husveggene. Om få år vil den ha nådd helt ned til veien, og det er litt dumt, for dette området er et godt eksempel på forrige århundres kulturlandskap.
    Vi kommer inn til Avgård, den største gården på denne siden av Sommerskogen. Vel, det var en gård en gang i tiden, men er nå blitt til en liten bygd. Avgård er berømt, hvis ikke beryktet, for sitt store antall beslektede beboere. Det sies at det kun er fire boliger her (av over 40) hvor det bor mennesker som ikke kan føre sine aner tilbake til den opprinnelige Avgård-slekten. Det forholdsvis store tallet på søskenbarn-ekteskap har også ført til at stedet er sentralt i mang en vits om innavl og diverse fysiske skavanker.
    Nå kunne vi kjørt videre ned til Tussodden, men det er et så uinteressant sted at vi ikke tar oss bryet med det. Vi svinger til høyre, og fortsetter langs Sommerskogen, til Pytt.
    Pytt må ikke forveksles med Pyton (tidligere Pyfton, Pytton, osv.) Folk fra Pyton har en særegen talefeil, som de faktisk er nokså stolte av, men som alle andre synes bare er tåpelig. Det er følgelig svært viktig for Pytt-folk å bemerke at de ikke er fra Pyton. Nå er det forresten ikke lett å forveksle noen med Pyton-folk, da talefeilen er så markant, og da mange Pyton-folk til og med markerer den i skriftspråket. (De uttaler s som f, og mange viderefører dette i skriftlige sammenhenger.)
    Pytt vokste opp rundt skogbruksindustrien, og hadde en gang et sagbruk. I moderne tid er sagbruket nedlagt, og folketallet har sunket fra over 200 til litt under 100. Sagbruket er nå et kulturminne, og er det best bevarte bruker på hele øya.

Nord

I nesten en mil kjører vi over ubebodd land. Noen steder kjører vi faktisk inne i skogen, men den er tynn her, og snart trekker den seg oppover skråningene igjen. Vi ankommer til Tjørheim. Dette er et kystsamfunn som i alle år har livnært seg på de rike fiskeforekomstene i Hetebukta. Hetebukta er forøvrig et av Herdelands mest interessante områder for dykking. Det er langgrunt mange steder, med fantastisk mye liv. På grunn av at den karakteristiske oppvarmingen av Heløys vestre del er ekstra effektiv i disse traktene, holder vannet høy nok temperatur for koraller. Det er ikke noe stort korallrev, men visse steder kan man skue fantastiske formasjoner og koralliv man ellers måtte dratt mye lenger sør for å se maken til.
    Nå er vi kommet til Sommerskogens nordligste kant. Vi er kommet til Sommerhalvøya. Nordsand er et langt belte på Sommerhalvøyas nordlige kyst, med en hel rekke små sandstrender. Dette er et populært feriested, men er beryktet for ekstremt dårlig vær når først været slår seg vrangt. Spesielt når det stormer fra nord, er strendene direkte avskrekkende, med sjø og vind som slår over og velter alt i sin vei.
    Omtrent så langt mot nord som vi kan komme på denne siden av Herdebukta deler veien seg. Kjører vi til høyre, kommer vil til Stormsett, og det området av Sommerskogen hvor det i dag drives hektisk skogbruk. Spesielt inne på Jix og mot Falthyr og Haivik hentes det ut store mengder tømmer.
    Vi kjører imidlertid rett fram, og skuer snart utover den veldige Herdebukta. Den andre siden er over to mil borte, og imellom ligger de store øyene. Rett fram er Lundeøy, ikke uventet et hekkested for lundefugl. Bakenfor Lundeøy ligger Ulvekjeft, øya som fra lufta ligner et ulvehode. I sørøst ligger Hallgrimsøya, den siste av de tre store.

Øst

Vi passerer Falthyr og kommer til Haivik. Dette er det største tettstedet ved Sommerskogen, nord for Saltstad. Her er en håndfull butikker, og dessuten en bensinstasjon. Stedet har navn etter Haiviken, en bukt i Herdebukta... Det skal etter sigende ha vært sett seks forskjellige slag haier her opp igjennom tidene, innkludert hvithai. Dette siste er aldri blitt bekreftet, men det hersker unektelig en viss skepsis mot å bade her. Spesielt om sommeren, når vannet er ekstra varmt.
    Ferden fortsetter oppover, og vi kommer til Sundsro. Stedet er i dag forlatt, og er Herdelands eneste virkelige spøkelsesby. Forfalne hus står tett i tett. Stedet er en aldri så liten attraksjon for besøkende til Ro.
    Ro, som vi hadde kommet til om vi nå tok av til høyre, er et populært mål for blant annet fugleinteresserte. Stedet har kanskje det største antallet forskjellige fuglearter å by på på hele øya. Kafeen på Ro er berømt for sin gode mat, og er et ettertraktet seminarsted.
    Det aner oss at vi igjen nærmer oss Saltsletta. Sletta vi nå kjører over er lite fruktbar, og noen få steder ser vi bare, hvite flekker.
    Høyåsen er siste hindring, før Saltslettas nordlige utstikker. Åsen er ikke spesielt høy, så hva navnet kommer av, vet vi ikke. Like før vi kjører forbi åsen, går det en smal grusvei ned til Herdebukta. Den ender i en liten brygge, hvor det ligger en tau-ferge. På denne kan man ta seg over til øya Anja. Bakenfor Anja ligger Tora. Det er en tragisk historie om disse to øyene, oppkalt etter to unge piker som ble forlatt av sin kriminelle stefar på hver sin øy. De kunne ikke svømme, og således ikke komme bort fra øyene. De kunne rope til hverandre, men innen det var for sent, var det ingen andre som oppdaget dem.

Sør-øst

Sommerskogens sørligste utspring er passert, og vi er offisielt inne på Saltsletta. Det første stedet vi kommer til er Småstein. Om noen navn på Herdeland er vanskelige å gjette opphavet til, så gjelder det iallfall ikke Småstein. Hele området er formelig dekket av småstein, fra klinkekulestørrelse, til fotballer.
    Småstein er et av de stedene på Herdeland som så ut til å skulle bli avfolket, men som de siste årene har opplevd en ny tilvekst.
    Vi kjører videre innover på Saltsletta, og kommer til Kjerredrag. Dette tettstedet er kjent for sin ufordragelige befolkning - for folk her er ikke spesielt høflige av seg, sitt tørre klima, og sine mange saltpytter. Ikke et sted hvor reisende normalt stopper opp, så heller ikke vi.
    Vi fortsetter mot hovedveien fra Bikkjedal til Lilløy. Vi kommer inn på hovedveien ved Salte. Her er det mer salt enn noe annet sted på Saltsletta. Merkelig nok er her også mer grønt enn noe annet sted på sletta. Det skyldes et godt jordlag som stikker ut fra Trollknuten, Kildefjells nordligste drabant.
    Fra Salte og mot Nensmark kjører vi over det goldeste og mest øde området på Saltsletta. Dette området er kanskje det mest livløse på Herdeland. Så tørt at det nesten kan kalles ørken. Det ligger faktisk sanddyner noen steder, men det høye saltinnholdet får dynene til å ligge mer eller mindre i ro.

Så er vi omsider på vei inn til Saltstad igjen, etter over en time på veien. Håper du har hatt en fin tur.