Ridderne kommer (År 1095 - 1230)
Det første korstoget varte fra 1095 til 1099. Svært få fra Mjødland, eller Herdeland som det ble hetende etter Haralds død, deltok i dette. Det andre korstoget varte fra 1146 til 1149. Så vidt man vet, deltok ingen fra Herdeland i dette. Det tredje korstoget startet i 1190, og varte i 2 år. Her var en liten gruppe menn med, som aldri vendte tilbake.
De store korstogene var over. Kong Richard Løvehjerte av England var blitt tatt til fange av Hertug Leopold av Østerrike. I England hadde Richards bror brakt velstand til en utvalgt gruppe normanniske adelsmenn, på bekostning av det saksiske bondefolket. Da Richard endelig ble kjøpt fri i 1194, returnerte han til England og fikk kuet sin bror. En del av adelen som hadde fulgt Richards onde bror, fant det for godt å dra i landflyktighet. Noen kom til Herdeland.
Herdeland var på denne tiden ikke noe godt sted for vanlige folk. Øya hadde lenge vært uten konge, og det fantes ikke noe sentralt styre. I stedet ble øya styrt av klaner, som hver gjorde krav på sin del. De som ikke tilhørte en slik klan, bodde svært ofte på nåde og fromme, under usselige kår, på klansfolkets land. Bare i Bikkjedalsområdet, hvor Herdeslekten og Dunkerslekten holdt de stridige klanene tilbake, kunne vanlige folk leve forholdsvis trygt.
Den verste klanen var Giskene. Deres land grenset til Herdeslektens land i nord, strakte seg til Herdevann og Flemmensbro i øst, til Harmfjell og Askevann i sør, og til Foxland i vest. Altså ikke et stort område, noe Giskene aktet å forandre på.
Ærgjerrige som de var, og med mange våpenføre menn, drev de bort klanene i sør. I en periode kunne en Gisk gå på eget land fra Bikkjedalsfjellets fot i nord, like til kysten i sør. De gikk også mot Galteklanen i nordvest, og drev dem bort fra landet sitt.
Men nå klarte endelig Herdeslekten og Dunkerslekten å forene de fleste av andre klanene, mot Giskene. Sammen med klanene på Saltsletta, samt det som var igjen av Galteklanen, drev de Giskene tilbake fra Galteland. I sørvest presset Uglufklanen og Pyftonslekten Giskene østover, men klarte ikke å tvinge dem forbi Takkersbru. (Pyftonslektens land ble senere kalt Pyfton, men skiftet navn rundt 1800, til Pytton. Ved neste århundreskifte, endret stedet igjen navn, nå til Pyton. Dette navnet har stedet beholdt til i dag.)
Giskene holdt på å bli slått, men så allierte de seg med de normanniske flyktningene fra England. En stor gruppe av disse var erfarne riddere som hadde kjempet i det siste korstoget, men vendt Richard Løvehjerte ryggen, og slått seg i lag med hans onde bror. Disse tippet vektskålen i Giskenes favør, og ble rikelig belønnet. Giskene gjenerobret Galtelandet, og fortrengte Herdeslekten helt fra området sør for Bikkjedalen. De klarte imidlertid ikke å presse Uglufene og Pyftonslekten bort fra Takkersbru, der de selv hadde holdt stand.
Det så imidlertid etter hvert ut som om hele øya skulle falle i Giskenes hender. Men Disgard Veltebakk, Drever Dunker, og Kristvald Herde, tre gode venner, og nå erfarne i kampene mot Giskene, klekket ut en plan for å slå ridderne. Det var viden kjent at riddernes leder, en adelsmann som het Arthur Isem, var meget glad i honning, og spesielt i honningen som ble produsert ved Herdevann.
Forkledd som spåmann, klarte Drever å innbille Isem at det fantes et hemmelig blomsterland skjult et sted på øya. Det var en gammel spådom som sa at den som fant bienes blomsterland - hvor honningen var så god at ingen mann kunne beskrive det - ville bli øyas konge. Dette var et kjent sagn på øya, som stammet fra Harald Herdes tidlige letinger etter Bienes tilholdssted, og Isem ble snart overbevist om at det var noe i det Dunker hadde fortalt.
Isem sendte flere av sine folk rundt på øya for å finne ut mer, og to av Isems menn møtte en gammel original som holdt til oppe i Harmfjell. Dette var Disgards bestefar, som hadde vært mer enn villig til å lure ridderne. Han fortalte at han en natt for mange år siden hadde sett en voldsom bisverm fly inn i en grotte, ikke så langt fra Herdehula. (Grotten han snakket om, forsvant under Harmes utbrudd i 1512.)
Da Isem fikk vite dette, utrustet han straks en ekspedisjon bestående av 10 mann, og bega seg inn i grotten. Disgard Veltebakk og hans menn hadde gjemt seg utenfor, og noen timer etter at Isem var gått inn, utløste de et stort ras som stengte huleinngangen. Dermed var Isem innestengt, og man håpet nå at Giskenes makt skulle bli brutt.
Men Giskene kontaktet Isems familie, som var en stor og mektig familie på den tiden. De sendte bud om at Arthur Isem var blitt drept av opprørere, på meget bestialsk vis. Giskene satte også ut rykte om at Herdeland var på randen av fullt opprør, og at opprøret kunne spre seg til England. Isemene hadde fortsatt gode forbindelser med adelen i England, og de fikk organisert en gruppe på 50 drevne riddere, som ble sendt til Herdeland.
Ridderne som kom til Herdeland ble ledet av John Bassel, en nær venn av kong Richard Løvehjerte. Blant Bassels menn, var store navn, som Jack Griffon, Tucker Fowler og Bernard Wayans.
Giskene fortalte Bassel at opprørernes hovedsete lå i Bikkjedalen, og det ble besluttet å sette inn hovedangrepet der. Dalen var godt bevoktet, så ridderne kunne ikke innta den. I stedet beleiret de den. Heldigvis for Bikkjedølene rant Herdeelv tvers igjennom dalen, så drikkevann var det ikke mangel på. Men det var verre med mat. Bikkjedalen var avhengig av å få inn forsyninger fra gårdene i nord, og siden de ikke var forberedt på beleiring, hadde de ikke noen matlagre å snakke om. Det var bare et tidsspørsmål før sulten inntrådte, og det visste bikkjedølene, så vel som ridderne.
Etter 2 måneders beleiring var situasjonen prekær. Alt som var av matforråd i Bikkjedalen var oppbrukt, og sulten hadde allerede ført flere av de stridsføre menn ned fra skansene. Hallgrim Herde gikk nå til aksjon, og klarte å komme se usett over Vierfjell en mørk natt. Han dro først nord, til Solstad, hvor Giskene og ridderne ennå ikke hadde kommet. Der ble han godt mottatt, og fikk seg et godt måltid. Dagen etter samlet han til seg alle de våpenføre menn fra Solstad, Grill og Elgesyn. Det var 30 mann totalt. Han ledet dem østover, igjennom Eikeskogen, til Warrg-landet. Der gikk mennene i egnen med ham, for også de var blitt truet av Giskene. Nå var det 45 mann i Hallgrims hær.
Han førte dem så sørover, til Gunnlaugslandet, hvor enda flere våpenføre menn gikk med ham. Derfra dro de østover, til Urgal, hvor flere menn kom til. Over Veltebakkene, til det som ble kalt Mjødland dro de, og mennene der gikk med dem. Det var nå 60 våpenføre menn i Hallgrims hær.
Fra Mjødland la de over Herdevann i små båter. De måtte ro i flere omganger for å få over alle. De gikk i land ved Pels, og dro derfra mot Karmørk, for å bryte beleiringen ved inngangen til Bikkjedalen, slik at forsyninger fra gårdene i nord kunne bringes inn.
Dessverre for Hallgrim og hans hær, hadde over 30 riddere samlet seg ved Karmørk, for å innlede et angrep på de utsultede forsvarerne i dalen. Da Hallgrim angrep en time før daggry, ble de møtt av godt trenede og erfarne riddere til hest. Hallgrims hær talte dobbelt så mange mann, men de var ikke soldater. Kampen ble voldsom, og selv om Hallgrim og hans menn så ut til å gjøre det bra til å begynne med, fikk snart ridderne overtaket. I det første stormangrepet fra Hallgrim, ble åtte riddere felt, og bare tre av Hallgrims menn lå tilbake. Hallgrim hadde overrasket ridderne, men de fikk snart organisert seg. I timen som fulgte, falt ytterligere sju riddere, mens hele 40 av Hallgrims menn ble slått ned. Da flyktet Hallgrims menn, og ridderne tok opp forfølgelsen.
Før formiddagen var omme, var hele Hallgrims hær, så nær som tre mann, blitt drept eller fanget. Også Hallgrim ble tatt. Han kjempet mot John Bassel i over en time, for han var selv dyktig med sverdet. Men han hadde lidt under beleiringen, og Bassel var sterkere. Bassel vant kampen idet han hugg et stort stykke av Hallgrims høyre overarm og stakk ham i siden.
Bassel var en ærbar mann, og han respekterte en verdig motstander. Han forbandt Hallgrims sår, og brakte ham til sin hovedleir ved Broderlom. Bassel forsto at Hallgrim var lederen, og ville spørre ham ut om opprøret. Han spurte hvorfor Bikkjedalen hadde startet opprøret på øya, og hvorfor de truet med å ta opprøret til England. Svaret fra Hallgrim overrasket ham. I Bikkjedalen bodde det nå under 100 personer, og av dem var bare 30 våpenføre. Idet beleiringen begynte, hadde de fått forsterkninger fra områdene like nord for dalen, og var i alt 50 mann til å stå imot beleiringen. Han fortalte også om Giskenes tyranniseringer, og hvordan de hadde satt ut ryktet om opprøret.
Dagen etter red Bassel inn til Giskenes hovedsete, for å forhøre seg om det Hallgrim hadde sagt. Det ble klart for ham at Giskene hadde løyet for ham, men han sa ikke noe om det, for han var redd Giskene ville drepe ham. Han red tilbake til Broderlom, og kalte til seg sine menn. Han beordret heving av beleiringen, og han ga også Hallgrims menn friheten tilbake. De ble sendt hjem, de som kunne, mens de sårede ble tatt inn i Bikkjedalen. Bassel var en rettskaffen mann, og likte ikke at Giskene hadde lurt ham.
25 riddere, sammen med 10 av Hallgrims menn fra Bikkjedalen, dro mot syd, mot Giskenes hovedsete. Bassel sendte bud til Giskene der han forlangte at de skulle legge ned sine våpen, og oppgi sine tyranniseringer av øya. Giskene svarte ved å slå i hjel sendebudet. De barrikaderte seg rund huset, og lå og ventet på ridderne.
Men kampen ble kort, for Giskene var udisiplinerte og hadde lite å stille opp med mot de erfarne ridderne. Etter tre timers kamp, var Giskene slått, og deres hovedsete inntatt. Dette var slutten på Giskenes makt, og starten på en periode med fred og framgang for Herdeland.
I takknemlighet ble ridderne tilbudt land på øya, men bare tre av dem takket ja. Det var Jack Griffon, Tucker Fowler og Bernard Wayans. Griffon fikk et område i sydenden av Herdebukta, området som senere ble kalt Giff. Fowler fikk et område nord for Askeskogen, og området heter den dag i dag Fowler. Wayans fikk et område like sør for Bikkjedalsfjellet, og dette området heter i dag Wayans. Etterkommere av disse bor fremdeles på disse stedene.
John Bassel og resten av hans menn dro tilbake til England. Hallgrim hadde en vissen arm for resten av livet.
