En biltur over Herdeland

Tenk deg at jeg tok en biltur rundt på Herdeland, fra Bikkjedal til Lilløy. Her følger en reisebeskrivelse fra en slik tur...

Bikkjedal

Vi starter turen i Bikkjedal. Dette er den største byen i Herdeland, og også hovedstaden. Den består av 2 bydeler, Bikkjedalen, som ligger inne i dalen, og Sjøbakk, som ligger i helningen ned mot Herdebukta.
    Bikkjedals økonomi er i moderne tid basert på industri og handel. Lengst nord i Bikkjedalen ligger også et helt område avsatt til forskning og teknologi, og byen hevder seg internasjonalt på flere felter, blant annet romfartsteknologi.
    Vi kjører først ned Bikkjedalen, mot Sjøbakk, til der Herdeelv renner ut i Herdebukta. Her deler veien seg. Kjører vi ned til venstre, kommer vi til Bikkjedals havneanlegg. Hit kommer det skip fra hele verden, om enn ikke så ofte eller i så stort antall.
    Vi kjører imidlertid nordover, på Sletteveien, rundt Haraldsryggen.

Slettene

Nordendalen er en dal som ligger i krumningen på Haraldsryggen. Hele dalen er et fredet naturområde, med mange fine turstier.
Forbi Nordendalen kommer vi til Everstad. Vi har nå entret bondelandet. I dette nokså flate landet dyrkes mye av Herdelands korn. I gamle dager kunne man gå like fra Nordendalen til Melvas i kornåkre. Nå har jordbruket avtatt noe til fordel for import, samt at lufthavnen nå ligger like nord for for Everstad, og er vårt neste stopp på turen.

Bikkjedal lufthavn er det moderne Herdelands link til omverdenen. Herfra er det direkte flyforbindelse både til England, Frankrike, Danmark, og Norge, m.fl.
På flyplassen holder også en aktiv småflyforening til, samt fallskjermklubben.

Idet vi passerer flyplassen, ser vi langt oppe til høyre antydning til skog. Det er den beryktede Skurkeskogen. I hytta ved vannet skal det angivelig ennå holde til skurker, skjønt det er langt på vei bare løse rykter. Sikkert er det iallfall at den beryktede Dag "Den Grusomme" Oppdal holdt til der, og verre banditt har aldri herjet det lille øyriket. Få er det som begir seg inn i skogen, og iallfall på kveldstid, når mørket senker seg. Det er ikke noe hyggelig sted.

Vi er nå kommet ut på Solsletta, et vakkert og solfylt sletteland. Vi kommer til et veikryss, hvor en mindre vei tar av til venstre. På skiltet står det "Melvas". (Uttales Melvas.) Melvas er et yndet mål for helgeutflukter fra Bikkjedal og Hetfrys. Det er en lang og deilig strand der, med åpent hav mot nord. Det er et lite hyggelig sted vinterstid, når nordenvinden står på og bølgene slår flere tyvetall meter innover land. Men om sommeren, når det er godt og varmt vær, er det ofte ideelt for surfing og badeliv.

Vi fortsetter imidlertid på hovedveien, og passerer Solflekk. Solflekk var i gamle dager en av de største gårdene på Heløy. Land tilhørende Solflekk strakte seg like fra Bikkjedal til Melvas. Men med økende folketall og de uroligheter som har hersket opp igjennom historien, har gården blitt mindre og mindre, og er nå mer eller mindre begrenset til dalen vest for Sommeråsen, og ned mot havet.

Solstad var også en av de store gårdene i fordums tid. Den gangen var alt av slettelandet her som ikke tilhørte Solflekk del av Solstad gård. Men også Solstad har krympet inn, og er bare litt større enn Solflekk i dag.
Ved Solstad slutter slettelandet og foran oss ligger mer kupert land, med lyngheier og en del skog.

Hetfrys-landet

Noe av det første vi legger merke til, selv før vi har nådd enden på slettelandet, er Grillåsen. Men nå tar vi tingene litt på forskudd. Aller først kommer vi til avkjørselen til Ærfuglstrand. Ærfuglstrand har ikke fått sitt navn for ingenting. Der nede er en av de største Ærfugl-hekkeplassene i verden. De hekker like fra kanten av stranden på Melvas og til - og på - Saura-øyene. Spesielt på Lille Saura er det store mengder av dem. Hele området er fredet og ferdsel er begrenset. I hekketiden er det strengt forbudt å ta seg helt ned til stranden. Men noen hundre meter før man kommer så langt, er det en stor parkeringsplass, som er utgangspunktet for flere stier i området, blant annet en som går opp til Grillåsen.

Så kommer vi da til Grill, og har Grillåsen rett nord. Grillåsen er det nord-østlige Herdelands mest populære mål for helgeturer, spesielt i sommerhalvåret. Selv om grilling er den mest populære aktiviteten, er det ikke dette stedet og åsen har fått navn etter. Det fikk det etter Hermon Grill, som var den første til å bosette seg i området.
For folk som reiser til Grillåsen, er det alltid et spenningsmoment å kjøre opp på selve åsen. Bakken opp er den bratteste bakken på Heløy, og mang en bil har måttet gi opp midtveis.

Vi kjører videre, og kommer til Sletteveiens ende. Vi kommer nå inn på Den Østlige Hovedvei. Vi svinger til venstre, mot nord og mot Hetfrys. Vi kjører over Elgesyn, hvor det ofte ble sett fartende elg i gamle dager. Elgen ble innført fra Norge helt ved starten på 1800-tallet til jakt, men under borgerkrigen i slutten av 1840-årene ble den utryddet igjen av østhærens soldater, som gjemte seg i Eikeskogen.

Nå får vi vår første kontakt med Hetfrys, byen som så lenge var så liten, men som i de siste årene har opplevd en fantastisk tilvekst. Vi er kommet i kontakt med ett av de 5 store byggefeltene, som strekker seg som lange armer ut fra bykjernen. Noen hundre meter til, og vi kommer inn i det som en gang var sentrum. Nå er det utkant, og tynt befolket.
Et av Hetfrys' mest karakteristiske trekk er at den ligger midt i skillet mellom den kalde og den varme siden. Nå kan man ikke akkurat merke noen forskjell om man går fra den ene siden til den andre, men det er et faktum at vegetasjonen i vest er frodigere enn den i øst. Hetfrys var sammen med Hallgrimborg om å holde seg nøytrale i borgerkrigen.

Eikeskog-landet

Vi forlater Hetfrys, og kjører ned Bybakken. Her er det noe spredt bebyggelse, men snart tar skogen over. Det går fortsatt oppover og idet vi kjører ut av den tetteste skogen, er vi nær toppen. Mot nordøst kan vi skue den veldige Eikeskogen, der den breier seg utover. Lengst ute ser vi toppen av Ødeneset, og utenfor det, litt mot høyre, ligger Anosas Øy. Tidlig på våren er det et aldeles utrolig fugleliv der ute, og fugleforeningen har en stor observasjonsstasjon nær sydspissen.
I dalen som løper vestover, like nedenfor oss, kan vi noen steder se Herdeelven, der den slynger seg igjennom dette merkelige landskapet.

Vi kommer til Elvefaret, den øverste delen av elvedalen. Et par kilometer lenger opp, rundt svingen i dalen, ligger nordspissen av Herdevann, der elven starter. Dessverre vil vi ikke i løpet av denne turen få så mye som et glimt av det store vannet, men det får være til en annen gang. Vi runder Mimbars nordlige utsikker, og begynner nedstigningen mot Haraldania.

I snart en mil nå har vi kjørt langst kanten av Eikeskogen, og er nå kommet til Duggerdan. Dette er et fantastisk sted å være, midtsommers, når solen stiger opp over Ødeneset. Er man heldig, får man se et storslagent fargespill.
Men så kjører vi over kammen og er i dalen som leder ned til Haraldania. Alt herfra kan vi se fiskerbyen i bakkene ned mot Fiskebukta. Haraldania var lenge Herdelands største fiskerihavn, inntil Hallgrimborg på 70-tallet åpnet en svær fiskeforedlingsfabrikk, og overtok den gjeve statusen.

Like før vi kommer inn i byen, kommer vi til en avkjørsel til venstre. Det er veien til Ørenes og Ødeneset. Ørenes er Herdelands minste by. Hovednæringen er skogbruk, og byen står for mesteparten av landets produksjon av plank og byggematerialer.

Vi kjører inn i Haraldania, hvor det sies at fiskelukta ligger like tung som gjødsellukta på Solsletta.
Selv om Haraldania har mistet æren over å være den største fiskerihavnen, er den fortsatt den største produsenten av fisk som menneskemat. Herfra sendes trailerlass med fisk til Bikkjedal, hvor den skipes med båt til Europa og resten av verden.
Fiskebukta er i dag full av oppdrettsanlegg, og disse står snart for 50 % av all fisken som kommer fra Haraldania. Men fiskeflåten har ennå god produksjon, og med nyere tids bevissthet innen viktigheten av å unngå overfiske, ser det ut til at flåten vil kunne bestå i lang tid ennå.

Fjordlandet

Vi kjører ut av Haraldania, og fortsetter på Den Østlige Hovedvei sørover.
Snart kan vi se ned til Smuglervik, hvor det på 30-tallet ble drevet utstrakt innførsel av sprit.
Nå kommer vi til et veikryss, og har valget mellom å svinge av til høyre, mot Herdevann og Bikkjedal, eller fortsette videre sørover. Vi skal straks fortsette sørover, men jeg vil nevne at hadde vi svingt av til høyre, kunne vi kjørt inn til Urgal. Før Veltebakkene kunne vi tatt veien til høyre, kjørt ned i Revnedal, og opp igjen til Herdehula. Det var i denne hula at Harald Herde holdt til den første tiden, for snart tusen år siden.

Men som sagt, vi fortsetter sørover, og kommer opp på Gunnlaugsplatået. Dette er kanskje Heløys flateste området, så godt som totalt fritt for vegetasjon. Fjellet er mange steder så flatt og glatt, at få eller ingen planter får rotfeste. Det er en undelig følelse å kjøre over her.

Vi kommer til kanten av platået, og foran oss ligger Frysefjorden. Den strekker seg en mil inn i landet fra der vi er, og der den slutter, fortsetter Revnedal, rundt hele Harmfjell, og ender i Havfallsfjorden. Vi kommer til å kjøre forbi den også, om en stund.

Frysefjorden var i lang tid et stort hinder for trafikken mellom nord og sør, her lengst øst på øya. Siden fjorden ble til i 1512, og fram til 1920-tallet, da man endelig fikk bygget Frysefjord-broen, måtte reisende fraktes med båt over fjorden, ute ved havgapet. I 1982 ble broen bygget om, for å takle den økende trafikken, og er nå blitt en moderne og funksjonell bro. Det 150 meter høye fallet ned til havflaten har også sørget for at broen er blitt et attraktivt basepunkt for strikkhopping.

Vi kjører over broen, og kommer til Dunker. Dette er virkelig kupert landskap, hvor veien slynger seg rundt åser og små daler. Vi kommer til Grønndalskrysset, hvor vi kan svinge av, til Grønndal og Engleberg.
Grønndal er et av Herdelands mest bemerkelsesverdige steder. Ved foten av Uslebreen ligger et lite vann, 235 meter over havet. Rundt seg, på alle kanter, reiser fjellet seg, uten noe sted for vannet å renne ut. Det er faktisk nesten 100 meter opp til den laveste kanten ut av dalen, ned mot Kampestein. Det er åpenbart utløp for vannet ett eller annet sted, kanskje sprekker ved bunnen, men ingen har noensinne funnet dem. Men en ting er sikkert, og det er at på tross av snøsmelting og store nedbørsmengder, varierer ikke vannstanden med mer enn en halv meter på det meste.
Lenger oppe i fjellsiden ligger Engleberg skisenter, vintersportens høysete på øya.

Men vi holder oss til hovedveien, og kommer inn på Frostsletta. Vinterstid kan dette være et av Herdelands kaldeste steder å oppholde seg. Selv om lufttemperaturen ikke oppnår lavmålsrekord, utgjør vindfaktoren så mye at få steder kan sies å være mindre behagelige.
Kampestein er navnet på området vi kommer inn på nå, og har navnet etter en diger steinblokk som ligger midt ute på sletta. Den antas å ligge minst 10 meter ned i jorden, og måler 20 ganger 15 meter i bredde og lengde på overflaten, og 12 meter i høyden.

Ved enden av sletta begynner oppstigningen mot Isfjellstunnelen. Den ble påbegynt i 1967 men ble ikke ferdigstilt før i 1974. Med sine nesten 4 kilometer er den øyas lengste tunnel.
I gamle dager hadde de litt av en strabasiøs tur når de skulle over Isfjell, for det er både bratt og ulendt. Den gamle stien er i dag nokså gjengrodd, og er stengt på grunn av rasfare.

Isdalen

Idet vi kommer ut av tunnelen skuer vi utover den veldige Isdalen. Det er over to mil til den andre enden. Opp til venstre kan vi se Isfjellstindene, der de strekker seg mot den blå himmelen.

Vi kjører ca. 5-6 kilometer, før vi når fram til Johnshavnskrysset. Her kunne vi tatt av mot venstre, ned til Johnshavn. Isdalen har i flere hundre år vært et senter for gruvedrift, og Johnshavn ble grunnlagt for å ha en havn å skipe ut kullet og jernet som ble, og fortsatt blir, utvunnet.

Videre på hovedveien kommer vi til Usleelv. Ikke langt mot nord ligger Isvann, som er det absolutt kaldeste vannet i hele Herdeland. Isvann får sitt kalde vann fra Uslebreen, oppe mellom Harmfjell og Isfjell.

Over broen, og så er vi inne i Frostmark, gruvehovedstaden. Her bodde de lenge nesten utelukkende gruvearbeidere, som arbeidet i gruvene ved Hendersleir, Glatt eller Jerngruvene. I morderne tid har antallet gruvearbeidere sunket betraktelig, ettersom maskiner har overtatt det meste av arbeidet. I dag er Frostmark et senter for gruveteknologi, som er etterspurt over hele verden.

Vi fortsetter ferden gjennom Isdalen, som til tider kan virke endeløs. Vi kjører forbi veien inn til Glatt, hvor kullgruvene snart er tomme.
Langs med veien ser vi noe som nærmest minner om arktisk terreng, med småvokst og sammenkrøpet vegetasjon. Det blir aldri særlig varmt i Isdalen, selv ikke om sommeren, når solen steiker som verst. Geologene sier det er noe i grunnen som gjør at den blir avkjølt, skjønt ingen kan forklare fenomenet tilfredsstillende. Det er langt på vei det samme som på øyas vestside, bare omvendt. Der er jorden mange steder mye varmere enn den skulle ha vært.
Vi passerer veien inn til Jerngruvene, hvor det årlig tas ut enormer mengder jern. Jern er en av Herdelands største eksportartikler i moderne tid.

Omsider kommer vi til slutten av dette ensformige landskapet, og vi begynner på oppstigningen i Snødal. Snødal har navnet etter de store mengdene med snø som legger seg der om vinteren, og som ofte kan ligge i dynger helt ut i Juli.

Til høyre kan vi skue Moltefjell, som ikke uventet er kjent for sine store mengder av moltebær. Hele Moltefjell er et yndet turområde, og er for folk i Hallgrimborg hva Grillåsen er for folk i Bikkjedal.
Vi holder imidlertid stø kurs, og kjører inn i Snøfallstunnelen.

Boble og Hallgrimborg

Vel ute av tunnelen kommer vi til Vandresfall. Herfra kan vi skue ned i Havfallsfjorden, den andre enden av Revnedal, som starter i Frysefjorden.
Mens vi kjører her langs dalsiden, løper tankene til et merkelig område like mot nord. Først har vi Fantasmas, et dalområde oppe i Harmfjells vestligste del. Det ble på 15- og 16-hundretallet sagt at flere unge piker ble drept der av den kriminelle lensmannen i Hallgrimborg. Disse gikk igjen i området som gjenferd, og det sies at de hele tiden ropte navnet på lensmannen.
Like nordvest for Fantasmas, der Askeskogen begynner, ligger Uhygg. Det er et område med stor vulkansk aktivitet, i form av gjørmekilder, hvor grå og svart gjørme bobler opp, så varm at den dreper all vegetasjon. Ryktet sier at en heks holdt til der.

Langs veien er vi nå kommet inn i Askeskogens sørlige utstikker, og kjører nå over Boble. Kjører vi inn på avkjørselen til høyre, kommer vi til Boblevann og kurbadet der. Det er et populært sted for de som søker helse og velvære, men etter at over 80 mennesker bokstavelig talt ble kokt til døde i 1954, under et lite vulkanutbrudd, har det i visse miljøer hersket stor mistro til stedet. Spesielt fintfolk fra Bikkjedal har i alle år nektet å besøke kurbadet.

Snart kommer vi ut av Askeskogen igjen, og stedet vi nå er kommet til heter Karnassus. Navnet fikk stedet etter en misforståelse tidlig på 1700-tallet, da en amerikaner besøkte området, og mente at det burde kalles opp etter den gamle greske byen Halikarnassos. Den mindre historiekjente bonden som eide området oppfattet det imidlertid som Holy Karnassus, og var mindre begeistret for "holy". Dermed ble stedet hetende Karnassus.

Nå kommer vi til krysset med hovedveien fra Bikkjedal. Den går nordover, igjennom Askeskogen, til hovedveien mellom Lilløy i vest og Bikkjedal i øst. Vi svinger ned mot venstre, og kommer til Hallgrimborg.

Hallgrimborgs hovednæring er fiske, og fiskeforedling. Her produseres store mengder fiskemel og fiskeolje, som eksporteres til hele verden. I tillegg er landet omkring preget av husdyrhold, med stor melkeproduksjon.

Vår ferd fortsetter vestover, og snart kjører vi over Julibakkene. Disse bakkene er en bærplukkers paradis. Her vokser det ufattelige mengder blåbær og tyttebær, og det drives faktisk kommersiell produksjon i noen områder.

Kildelandet

Men vi fortsetter, og kommer til Takkersbru. Landskapet preges av bratte skrenter og heng, og over oss ruver Øgensbergs fot. Elven som renner under broen har sitt utspring i Sørkildene, noen kilometer oppe i fjellet. Store deler av Kildefjell og landet i sørvest er preget av de tusenere av kiler og oppkom som ligger spredt utover, ofte i store grupper. Fra kildene kommer en jevn og ubrutt strøm av vann, presset opp av vulkanske krefter.

Vi kommer inn til Falsmark, og til høyre går veien opp til Pyton. Pyton-folket er et merkelig folk på Herdeland. Det er et lite tettsted, med en høyst særegen dialekt. Dialekten har sin rot i en talefeil tillagt en Elfon Pyfton og hans etterkommere. Hver gang S-lyden skulle uttales, hørtes den merkverdig lik F-lyden. I dag uttaler de fleste fra Pyton S-lyden som F. Mange bruker også bevisst F istedet for S i skriftspråket. Det er ikke uvanlig å finne navn som Ftåle Pyton eller Elfe Pyton på trykk.

Ferden går videre, og ved Osmark er det en ny avkjørsel. Denne går inn til Ugluf, hvor Bikkjedals ordfører, Alberg Ugluf, kommer fra. Ugluf er den dag i dag den største gården i landet, og er den største enkeltprodusenten av både melk og storfekjøtt. Men det er ett dyr du ikke vil finne på Ugluf, og det er grisen. Det gikk visstnok en stor feide mellom Uglufene og Neddalsfolket en gang på 1800-tallet, der griser fra Neddal kom løs på Ugluf-mark. De rotet opp en hel eng, og siden da har Uglufene avskydd griser og svinekjøtt. Å by en Ugluf på svinekjøtt kan fort utarte seg til et blodig oppgjør.

Vi kjører videre over slettelandet og kommer til Reimsvollen. Dette var i en periode tingplass for folket på slettelandet her i sørvest. Det er ennå en ring av steiner midt utpå, der tinget ble holdt.
Men før vi kommer så langt, kommer vi til veien opp til Neddal og Oppdal. Mens Ugluf er den største produsenten av stofekjøtt, er Neddal den største produsenten av svinekjøtt. Nesten 20 % av landets svinekjøtt kommer herfra. Og Uglufenes store forakt for svin er matchet av Neddølenes like store forakt for storfe. Det er slett ikke lett å arrangere middager der både Uglufer og Neddøler deltar samtidig...

Vi nærmer oss enden av Reimsvolden, og kommer til avkjørselen til kildene som omtales som de "originale" kildene. Det er to store felter med hundrevis av små kilder og oppkom, og hele området går bare under navnet Kildene.

Ferden tar oss videre, og veien svinger mer mot nord. Vi kjører forbi Sadelvoll på høyre side, og snart Torvaldsbråk på venstre. Hva Torvaldsbråk har navnet etter er ikke allment kjent, men det er tydelig at en fyr ved navn Torvald har noe med saken å gjøre...
Svinger vi av veien til venstre her, kommer vi ned til Kildesand. Om Bikkjedølene har Grillåsen og Hallgrimborgene Moltefjell, så er det Kildesand som er Kildestadingenes utfluktssted. Det er en deilig og sommervarm strand. Her er det ideelt for sufring og seiling.

Så kommer vi inn til Kildestad, Herdelands nest-største by, og bondehovedstaden. Hele 3 slakterier finnes i byen, og et spinneri er også blitt holdt i live den dag i dag. 80 % av øyas kjøtt kommer fra Kildestad, og det eksporteres også en hel del.

Men vi følger hovedveien videre, og nå bærer det rett nord. Vi kommer etter tre-kvart mil til Pointerpasset. Dette er et beryktet pass, hvor de i fordums tid ble fortalt om mer enn ett overfall på reisende. I dag går det en tunnel igjennom det verste området, men ennå kan man kjøre bil opp til toppen fra nordsiden.

Saltlandet

Ute av tunnelen bærer det ned til Årsdagsplass. Her ble det i en periode holdt noe man kalte årsting, hvor de ledende skikkelser fra hele øya samlet seg til ting på en fast dag i året.

Veien tar oss videre, og vi kommer til Viderfall. Her kommer vi inn på veien mellom Lilløy og Bikkjedal. I nordøst ligger Saltstad. I likehet med Ørenes, er det skogbruk som dominerer, men tømmeret her går ikke til plank, som i Ørenes, men til papirproduksjon og andre celluloseprodukter. Tømmeret tas ut fra Sommerskogen i nord. I tillegg er området rundt saltstad dominert av sauehold.

Vår ferd går imidlertid vestover, så vi tar veien ned Saltdalen. Hele området, med Saltstad, Saltsletta, og Saltdal, har fått navn på grunn av de store mengdene havsalt som ble avstatt i området i tiden før Heløy steg opp fra havet. Mange steder ligger det metertykke lag, uten at noen helt kan forklare grunnen til disse ansamlingene.

Vi kjører forbi veien som stikker av mot nord, over Knakk og Pytt til Sommerhalvøya, og kommer ned til Steike. Steike er det stedet i Herdeland hvor folketallet har variert mest opp igjennom tidene. I dag bor det under 10 personer her, og stedet er for folk flest, kun et sted på veien ut til Lilløy.

Lilløy

Vi nærmer oss målet for vår ferd over Herdeland, men først må vi over Doggebroen. Broen er den lengste i landet, med sine 613 meter.
Dogge har kun 1 innbygger, nemlig fyrvokteren.

Etter å ha kjørt over Dogge, kommer vi til Atlanterhavsbroen, som leder oss over på Lilløy, Herdelands feriemål nr. 1.
Vi kjører over Grønnland, som slett ikke gjør skamme på sitt navn. Hele området er en eneste diger, grønn eng.
Vi kommer til Tronebakkene. Her kunne vi tatt av til høyre, og kjørt ned til stålsand, ett av Lilløys mange attraktive turiststeder. Den største surfeklubben i landet holder til på Stålsand. Men vår ferd går rett fram, mot Slimson.

Slimson er vårt endelig mål, denne vakre byen, i bakkene ned fra Taunsfjell. I nordvest ligger Adestrand, den lengste sammenhengende stranden i Herdeland og Nord-Europa forøvrig.
I sørvest ligger først Adevann, og bak det, Qbar. Hele sørlige Adestrand og hele Qbars kyst er beskyttet av tusenvis av holmer og skjær. Det gjør området ideelt for bading og dykking.
I gamle dager livnærte Lilløyfolket seg på fiske, jordbruk og husdyrhold. I dag er over 90 % av økonomien grunnet i turisme.

Så, etter en tur som har tatt oss godt over 20 mil, tenker jeg å tilbringe resten av dagen her på Lilløy. Først skal jeg oppleve bølgene i nord, på Stålsand, før jeg dukker under, i sør, ved Adestrand. Etter det blir det kanskje litt fjellklatring i Taunsfjell eller Jansfjell, før jeg avrunder det hele med et besøk på en av Slimsons mange sommerrestauranter.